cover

Dreams

The Whitest Boy Alive

CD (2006) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektropop / Indiepop

Spor:
Burning
Golden Cage
Fireworks
Done With You
Don't Give Up
Above You
Inflation
Figures
Borders
All Ears

Referanser:
Joy Division
The Cure
The Police
The Smiths
Kings of Convenience

Vis flere data


Troverdige drømmer

Et strålende album, med klare referanser til Joy Division, The Cure, Police og The Smiths.

The Whitest Boy Alive er et norsk-tysk pop-prosjekt som debuterte med sitt første album Dreams forsommeren 2006. Bandet består av Erlend Øye, Marcin Oz og Sebastian Maschat. Sammen har de skapt Dreams - en sommerplate det står stor respekt av.

Er du fan av Joy Division og New Order, og hvis du får gode følelser når du lytter til The Cures Boys Don't Cry, vil du garantert elske denne platen. Videre, Erlend Øyes spesielle tone i stemmen gjør det umulig å ikke tenke på andre band mange elsker; Kings of Convenience, til dels også Röyksopp (mye grunnet Øyes innsats i Poor Leno) og Air. En herlig kombinasjon med andre ord.

Dette er i stor grad et vellykket prosjekt, for The Whitest Boy Alive er 100 % lojale mot en genre som har ligget brakk noen år. Lydbildet er autentisk og delvis akustisk – uten masse gitareffekter og andre ting som garantert ville gjort albumet mindre spiselig. Øye vet hva han holder på med, noe som bevises i miksen, som er så uskyldig og pen at det virker som Øye, Marcin Öz og Sebastian Maschat har rigget opp en gitar, noen amper, et lite trommesett og et par mikrofoner i stua di. Dreams er personlig, nær og vakker. Det vitner om god smak og teft når de velger å rendyrke et nedstrippet lydbilde, og dette inntrykket forsterkes av coveret: Helt hvitt med enkle, fiffige sorte strektegninger. Geoff McFetridge bidrar med smart coverdesign, samt en stilistisk pen og morsom sort/hvitt illustrasjon som inlay. Dette er med andre ord gjennomført og gjennomtenkt.

Åpningssporet og singelen Burning kan oppfattes som en direkte hyllest til nevnte The Cure og Joy Division – bassgang, trommelyd og gitar gir enhver fan av Manchester-bølgen fra det tidlige 80-tallet gåsehud. Det samme gjelder spor 8 Golden Cage – en emosjonell sang om savn som har en mengde klassiske pop-grep kjent fra denne perioden. Above You er en leken, litt rar reggae-inspirert låt som minner om The Police, men ispedd noen rare fløytelyder som nesten er vanskelig å ta alvorlig. Men likevel, det er sjarmerende lekent, aldri tåpelig. Police-følelsen er enda tydeligere på tredjesporet Inflation: Du kan neste nynne teksten til Message in a Bottle de første 30 sekundene.

The Whitest Boy Alive er således ikke nyskapende, men jeg tror ikke det er ambisjonen deres heller. Det som er viktig å fremheve er at The Whitest Boy Alive leverer et album som fremstår som meget troverdig og gjennomarbeidet. Done With You er en fortreffelig låt som minner om en up beat versjon av Riders on the Storm (The Doors), iblandet lekre finesser typisk for The Smiths. Don't Give Up er så vakker at man får tårer i øyene og gåsehud i nakken; her får vi myke harmonier, tostemt sang, fin dramaturgi og små fiffige hammondorgel toner som sammen skaper et aldri så lite mesterverk. All Ears runder det hele av ved å sende oss inn i et assosiativt drømmeland som man aldri vil forlate.

Styrken til Dreams er at plata aldri blir kjedelig. Dette skal den tyske rytmeseksjonen ha mye av æren for. Oz og Maschat kontrollerer og driver frem både de roligste og de mer up-tempo partiene på en mesterlig måte. Det sies at genier har evnen til å begrense seg; Dreams består av 10 låter totalt. Det er kanskje tidlig å genierklære The Whitest Boy Alive etter bare én utgivelse, men personlig er jeg allerede sulten på mer. Er det lov å håpe at de 10 låtene de nå serverer indikerer at de kommer med en plate til?

Totalopplevelsen av Dreams er en harmonisk, vakker produksjon som du garantert vil spille igjen og igjen. Man blir trollbundet av Øyes myke stemme og vakre harmonier, og de to tyske rytmemesterne gjør at Øye får vist seg fra en av sine aller beste sider. Denne utgivelsen er et viktig tilskudd til platesamlingen din, og man kan bare håpe man får mulighet til å se dem live, helst intimt med noen enheter rødvin innabords. I påvente av en ny skive fra Kings of Convenience er The Whitest Boy Alive et strålende alternativ.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus

(Naked Lemming)

Gjør deg klar for en unik opplevelse: Ti spor som kommer til å ta deg med til merkelige steder der få mennesker har vært på mange år!

Flere:

Ensemble 96 - Immortal Nystedt
Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar