cover

Modern Adventures

Telecom

CD (2006)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Indierock

Spor:
Second Feature
27/20
Kicks
Short Round
Bells

Referanser:
The Lemonheads
The Strokes
Voxtrot
1990s
Kings of Leon

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Velgjort, gjennomført, etc.

Det største problemet til Telecom er at det i løpet av en eneste EP virker som de har funnet seg selv fullstendig.

Det er en tid og et sted for alt, og musikk er definitivt intet unntak. Det er lett å ha sympati for band som ikke helt greier å time dette ordentlig, men er det bra så er det bra. Mengden av for eksempel The Strokes og Kings of Leon etterkommere har vært stor og folk kan lett bli mett. Er det man hører godt nok så skal det uansett ha lite med saken å gjøre.

Presseskrivet forsøker å fortelle oss at dette er som om et Dinosaur Jr. dedikert til å spille Sonic Youth coverlåter, mens de prøver å høres ut som The Pixies med Bruce Springsteen som vokalist. Øh, la meg bare si med en gang at akkurat det er kun og bare tull og tøys og et stykke unna sannheten. Visst høres det fancy ut med den slags beskrivelser, men det er langt morsommere hvis det stemmer. Jeg kan til nøds gå med på at gitarføringa til tider kan være både Dinosaur Jr. og Sonic Youth ekstra mild, men videre høres det mer ut som de har lekt i samme sandkasse som medlemmer av både The Lemonheads, Kings of Leon og The Strokes. Til tider har det i alle fall hooks som er catchy på samme måte som alle de tre.

Så da har vi vel allerede fastslått at dette ikke er veien å gå for å finne utpregede originale greier, men det behøver som regel ikke i utgangspunktet en ulempe. Og her blir det kjapt klart at de har gått grundig til verks for å pakke så mye som mulig inn i de fem låtene. Åpneren Second Feature har fortjent fått mye radiotid i Australia.

Og hver og en av disse er velgjorte nok til å blir radiohiter, det er det liten tvil om. Men samtidig så hadde det ikke gjort noe om de lekte seg litt mer enn de har gjort her, for selv om det er solid, velgjort og gjennomført og alt det der, så er regelboka holdt tett til brystkassa og det vikes egentlig aldri. Det hindrer fremdeles ikke at EPens midtpunkt Kicks glatt også fremstår som skivas høydepunkt, en låt som rett og slett trykker på alle de riktige knappene akkurat når det passer.

De er dessverre et band som det kan være lett å glemme, og jeg mener i grunn det på beste mulige måte. Man ser de live, tenker at dette var da riktig så trivelig, dette bandet burde jo hatt en større mengde folk enn som så? Så hører man låten som spinner på radioen, og liker egentlig den veldig godt. Så hører man en til, og liker egentlig den også veldig godt, men i det tidspunktet ringer det en bjelle i bakhodet som ikke har fått med seg at det faktisk er to forskjellige låter. Selv om de hver for seg er solide nok.

Og misforstå meg rett en gang til, men da er det også hyggelig å tenke på at da disse guttene for en tid tilbake spilte for, tja, kunne det ha vært ti individer da, og leverte fortsatt et solid show, pakket med selvironi. Det viser faktisk klasse, og jeg er overbevist om at dette kommer til å resultere i god karma. Forhåpentligvis i form av enda flere låter av samme kaliber som Kicks, og en debutskive som får mer oppmerksomhet enn det denne stakkars flotte kortspilleren har fått.

Så selv om de virker ganske innstilt på at det er slik de vil høres ut, så hadde jeg kanskje kunne ønsket at de brukte sin første EP på å eksperimentere litt mer. Det er kanskje ikke et veldig godt tegn at et band har funnet sin sound i så stor grad såpass tidlig SELV om det høres bra ut, så man får bare håpe at det blir litt mer leking neste gang.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.