Dos

Orquesta del Desierto

CD (2004) - Stone Circle / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ørkenvandring

En tur i ørkenen blir så mye hyggeligere når man støter på små, trivelige oaser som Orquesta del Desierto.

Av Helge Årsheim

Del på Facebook21.03.2004

Med sessionmedlemmer fra Kyuss og Queens of the Stone Age, vokalist fra Dave Grohls gamle band Scream og base i Palm Strings California, skulle man tro Orquesta del Desierto spilte en slags blytung ørken-stoner med seige riff og grim vokal. Tøft som det unektelig hadde vært, er skuffelsen likevel ikke til stede når lydene fra Dos strømmer utover i lokalet.

Musikken er noe helt annet enn man skulle forvente fra en slik besetning, og fusjonerer mer lettbent latino-ørkenmusikk à la Calexico med litt tyngre, klassiske bluesriff, som i den nærmest dogmatisk bluesaktige sangen What in the World. Dette er musikken du kunne hørt strømme ut av høyttalerne i T-Forden som raste nordover i New Mexico, fullastet med moonshine en gang i the roaring twenties. Hvis de hadde hatt bilstereo på 20-tallet, that is.

Poppreget og spillegleden er merkbar fra spor en, og mest fremtredende i lydbildet er Pete Stahls vokal, sammen med en akustisk gitar, som mer enn noe annet bringer frem kaktusassosiasjonene. Å avskrive Orquesta del Desierto som et rent (og kanskje det første?) ørkenpop-band blir likevel for enkelt - rytmeseksjonen åpenbarer til tider en overraskende tyngde, som låner en intensitet til de ellers litt spinkle elementene i lydbildet. På låter som Quick to Disperse, som ligger svært nært opp til tidligere nevnte Calexico, introduseres også en svært smakfull steelgitar, som svever som pent bakteppe til Stahls stemme og den suggererende Desperados light-aktige gitaren.

Det er midt i platen de beste sporene finnes, og El Diablo un Patrono overrasker utifra de tidligere sporene, med en intensitet som minner om medlemmenes sideprosjekter, og enkelt kunne fått merkelappen stoner - dette er også sangen med mest umiddelbart singelpotensial, og tåler uten problemer en sammenligning med QOTSAs fengende Go With the Flow. Mot slutten tas det hele rolig ned igjen, gjennom låter som den Black Heart Procession-aktige Sleeping the Dream som et litt veikt, men like fullt verdig punktum for en god plate.

Fremveksten av regressive garasjerockband har tydeligvis vært en pådriver for stadig flere artister som flørter med etablerte sjangre, og skaper nye, spennende uttrykk som benytter seg av rockens intensitet uten å forholde seg til en forutbestemt instrumentering, takt og tone. Orquesta del Desierto er et slikt crossoverband som lykkes svært godt i å skape sin helt egen stil, gjennom å låne vilt fra bluegrass, country, stoner, blues og lettbent pop har bandet laget en plate som inneholder de fleste stemninger, alt med et behagelig, nesten umerkelig hint til ørkenens stekende sol.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: