cover

Dig, Lazarus, Dig!!!

Nick Cave and the Bad Seeds

CD (2008) - Mute / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ

Spor:
Dig, Lazarus, Dig!!!
Today's Lesson
Moonland
Might of the Lotus Eaters
Albert Goes West
We Call Upon the Author
Hold On to Yourself
Lie Down Here (& Be My Girl)
Jesus of the Moon
Midnight Man
More News From Nowhere

Referanser:
The Birthday Party
The Velvet Underground
Iggy & The Stooges
Grinderman
Dirty Three

Vis flere data

Se også:
No More Shall We Part - Nick Cave and the Bad Seeds (2001)
No More Shall We Part - Nick Cave and the Bad Seeds (2001)
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Nocturama - Nick Cave and the Bad Seeds (2003)
Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave and the Bad Seeds (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Cave rir igjen

Etter noen års venting har Nick Cave hentet inn gamlegjengen igjen, og det har blitt et mesterlig verk.

Nick Cave rider igjen med sine kamerater i The Bad Seeds, fire år etter forrige utgivelse. I mellomtiden har deler av gjengen gitt ut et album som Grinderman, et svært så godt sådan, i tillegg har Cave gitt ut et par soundtracks (The Proposition og The Assassination of Jesse James...). Ventetiden har vært spennende, og desto mer gledelig er det å lytte til Nick Caves fjortende studioalbum. Ryktene var at det skulle låte mer upolert og støyete enn på lenge, og ikke helt ulikt nevnte Grinderman.

I åpningskuttet og førstesingelen Dig, Lazarus, Dig!!! så vises det i hvert fall muskler; dette er en kraftfull sak med lekende bass, der Cave synger om Lazarus som Jesus vekket opp fra de døde, og som her tas med på en ferd til USA. Det bibelske og kristne har alltid fascinert Cave, og går igjen både i tekstene og bøkene hans.

Today's Lesson har også denne sprettende bassgangen og er en finurlig poplåt som glitrer. Det blir heller ikke dårligere når Moonland kommer, og allerede nå er det et skapende band som vil vise at de holder en toppklasse. Deretter blir det dystert, mørkt og stemningsfullt med Might of the Lotus Eaters. Kunsten å beherske det dystre uten at det hele blir totalt intetsigende er ikke lett, men her blir det både dekorativt og nydelig.

Så er det rett over i raskere takter med Albert Goes West, som kan minne litt om REM når de rocker. En klassiker av rang presenteres med kuttet Hold On to Yourself, en forholdsvis rolig låt med vakre gitartoner, der Cave viser at han også er en fantastisk sanger. Det er følsomhet i ordene som fremføres, og gitaristene Warren Ellis og Mick Harvey, samt resten av bandet, gir sitt ytterste slik at sjefen skal bli fornøyd. Resultat er at alle skal og bør være stolte av det som presenteres.

Tempoet økes betraktelig i Lie Down Here (& Be My Girl) der The Bad Seeds korer vakkert som alltid. Det er også plass til et Scott Walker-aktig orkestralt nummer med Jesus of the Moon, storslagent, men ikke en klassiker.

Det utstråles en energi fra Cave her, og jeg tror han trives med seg selv om dagen. Dig, Lazarus, Dig!!! minner meg om tiden rundt Let Love In (1994), før han ble en virkelig stor, kommersiell artist. Selv med suksess og høye salgstall har Nick Cave til gode å utgi et album som kan klassifiseres som svakt eller direkte dårlig. Det er kanskje den åttetimers arbeidsdagen som reddet ham, tross alt: Opp om morgenen, hjem om ettermiddagen og legge seg om kvelden. Han viser sider som rockemusiker, der man kan i utgangspunktet leve og å ha en helt normal tilværelse for så kunne produsere musikalske mesterverk.

Om ikke dette er Caves beste album så er det heller ikke så fryktelig langt unna. Det er akkurat sånn passe upolert, det er intensivt og bandet er utrolig tight. Bad Seeds er en gjeng med alle hårfasonger – kort og langt hår, lettere ubarbert eller med bart og skjegg - med andre ord tøffe voksne karer. Til tider kan det høres til og med litt arrogant ut, for dette er så utrolig gjennomført og bra gjennom alle de 11 låtene som utgjør Dig, Lazarus, Dig!!!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace