Genre:
Rock
Spor:
Lifts You Up
Leave the Light On
Bottle of Jesus
World Without You
Lay Your Hands on Me
Broken and Ugly
Learning to Live
Say Something
Hiding Underwater
Crazy Kind of Day
Lifetime
If God Only Knew
Monkey Back
Sky Full of Clover
I'll Stay With You
Referanser:
Janis Joplin
Alanis Morisette
Avril Lavigne
Lone Justice
Se også:
37 Days - Beth Hart (2007)
En Janis for det nye årtusen?
Beth Hart kommer stormende ut av startgropa, og støvet legger seg ikke før hun har levert 15 gnistrende sanger.
Del på Facebook22.07.2005
Beth Hart er vel ikke blant de mest kjente amerikanske rocke-damene, og selv hadde jeg ikke hørt noe særlig om henne før jeg leste at hun skulle spille på Notodden Blues Festival 2005. Nå er dette definitivt ikke blues, selv om Hart nok har hørt ei bluesskive eller to i sin tid. Hun har hvert fall levd med "da blues", ifølge intervjuer hun har gitt. Hun har nå vært rusfri i over to år, og har fått gitt ut denne skandinaviske versjonen av Leave the Light On.
Det sparker i gang med Lifts You Up, og på sett og vis setter denne første låten linja for resten av plata, på godt og vondt. Det dreier seg om tøff amerikansk rock med iltre gitarer, hvesende orgel og full fest. Hart synger med en karakteristisk, sterk stemme med massevis av kraft. Tidvis savner jeg litt følelse også, men pyttsann. Teksten er av det personlige slaget, noe som også representativt for resten av låtmaterialet. Med linjer som "I'm alive, loud as a golden gun, I killed my pride, so once again I'd see" er det tydelig at Hart er tilbake i dagslys etter en mørk periode i livet.
I tittelsporet blir hun nesten skremmende utleverende og sårbar: "I ain't that bad I'm just messed up, I ain't that sad, but I'm sad enough. I leave the light on," synger hun, som for å forklare og gjøre opp regning for livet så langt. Og det fortsetter i Bottle of Jesus, som er mer en tilstandsrapport fra tiden i rennesteinen. Tøffe saker tematisk altså, og ikke noe for sarte sjeler. Det er det heller ikke musikalsk, for her skjener det av gårde som et godstog, med Hart hylende i front som en illsint konduktør. Sånn sett skulle det ikke være noe i veien for at Hart ble ordentlig stor på amerikansk radio. Låter som Bottle of Jesus og den herlige rockeren Broken and Ugly kunne i hvert fall jeg tenkt meg å høre cruisende nedover E18. Hvis Avril Lavigne er for guttene og jentene på Katta, er dette noe for kidsa på Sogn videregående. Eller noe sånt. Ved nærmere ettertanke er dette kanskje mest for de som fortsatt liker å lytte til Janis Joplin og som vil ha en råere versjon av Alanis Morisette.
Svakheter finns imidlertid også på dette albumet. For det første er ikke låtmaterialet like sterkt hele veien. Midtveis i plata begynner formelen å gjentas, og det blir stadig klarere at det største minuset er mangelen på variasjon og dynamikk. Det er stort sett full gass hele tiden, med Harts harde vibrato i front. Noen ganger kan jeg ikke fri meg fra å tenke på Jim Carreys versjon av Somebody to Love i Cable Guy når Hart virkelig tråkker til med vibratoen, og det er litt synd.
Ved å dyrke frem litt flere nyanser i låtmaterialet og lydbildet, kan Hart virkelig bli spennende. En telefon til produsent George Drakoulias kunne for eksempel være en idé. Men for all del, mange vil nyte dette røffe albumet.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Dette er ett album som e gjennomført bra, hvertfall for de som kan relatere seg til det og de finnes det mange av der ute. Rått og ærlig. En skive som spilles igjen og igjen. Endelig noe skikkelig musikk og ikke noe listepop. På en skala 1 til 10 e dette en 12er!