cover

What Kept You?

The Margarets

CD (2002) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Gitarpop / Rock

Spor:
Harbour Smiles
Rubber Rubbish
Audrey Hepburn Star Embrace
How Can Someone With Such Beautiful Legs Get So Cold?
Alain Delon
67
Spoonful Of Love
Doors Were Open
Lst Night On Earth
Sound Of Summer
Memory Lane
In Your Endless Night Of Darkness

Referanser:
The Byrds
The Beatles
The Tables
Oasis
Matchstick Sun

Vis flere data

Se også:
Alain Delon/Rubber Rubbish - The Margarets (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


De gamle er fortsatt eldst.

The Margarets vandrer ikke like tørrskodde over en hel langspiller.

Forventningsbuen har tydeligvis for mange blitt spent til bristepunktet i påvente av at The Margarets skulle klare å stable en langspiller på beina. Forklaringene på hvorfor det tok 10 år er allerede blitt allemannseie gjennom en - i norsk skala - sjeldent storstilt headhunting av bandmedlemmene for intervjuer i ymse medier. Jeg skal ikke gjenta alle momentene i saken - jeg regner med at du allerede kjenner soga så langt. Jeg er bare her for å si at skiva på langt nær følger opp forventningene som fløt ut i et bredt spor etter utgivelsen av dobbelsingelen Alain Delon/Rubber Rubbish i fjor høst.

Nei, What Kept You? er så absolutt ikke noe mesterverk, men den er et meget solid håndverk rent lydteknisk. The Margarets har sammen med lydnestoren Kai Andersen satt opp et klassisk lydbilde for gitarpop som er rent og luftig, samtidig som enkeltinstrumentene er godt definert i helheten. Da jeg anmeldte nevnte singel her på groove.no i fjor høst nevnte jeg The Margarets åpenbare forkjærlighet for sekstitallets lydbilder. Jeg kan bare bekrefte at dette også holder stikk for denne langspilleren, dog med den forskjell at assosiasjonene nå strekker seg litt lenger i retning av The Beatles enn The Byrds. Selv om grunnlaget for Margarets' låter hviler på det gitardrevne, med en og annen avstikker til pianoet, er de veldig flinke til å garnere basismaterialet med stryk og blås. Når de i tillegg har gjort en god jobb med å bygge plata rent dynamisk (hør den glimrende tempoovergangen fra 67 til Spoonful Of Love), begynner jeg å få alvorlige problemer med å argumentere invendinger for meg selv - og for deg.

Dette har faktisk kostet meg mange runder i tenkeboksen. Lyden sitter som ei kule og arrangementene er strømlinjeformede. Plata er i det hele tatt meget velspilt og selv om den som helhet er smekkfull av lydmessige, arrangementsmessige og tonale pastisjer, tviler jeg ikke et sekund på at bandet nærer et følelsesmessig sterkt forhold til musikken de forvalter. Det var først da jeg drøftet melodiene i seg at jeg fant "svaret". Ikke misforstå nå. Melodiene skremmer ingen "tor vægen" - de er tvert i mot kjernesunne, solskinnsaktige og tilsynelatende i full symbiose med genren de spilles mot. Men de gir intet dypere kjærlighetsforhold, de blir for anonyme.

Det følelsesmessige førsteinntrykket har fått bestå nesten urørt gjennom en hel måned med jevnlig lytting til What Kept You?. Med unntak av singlene Alain Delon/Rubber Rubbish og Spoonful Of Love, tre kvikke og sprudlende kutt i beste sekstitalls-stil, blir låtene nesten gjennomgående for kjedelige - noe som et stykke på vei bekreftes av at ingen av låtene har satt seg fast nok til at jeg klarer å nynne dem fram uten at jeg hører dem i bakgrunnen. Uten å trekke sammenligningen for langt tenker jeg at det blir noe av det samme med The Margarets som med Oasis: Å legge seg genremessig skulder til skulder med dinosaurer fra sekstitallet er farlig. Det er mange som har forsøkt å "kopiere" dem, men det er og blir bare ett The Beatles. The Margarets strør Beatles-referansene tett som hagl ut gjennom What Kept You?, men det gir meg dessverre overordnet lite glede som lytter. Det nest mest Beatles-mettede sporet, Audrey Hepburn Star Embrace, smører på med umiskjennelig McCartney-bass, sitarklimpring og rikelige doser av Lennons melodiske og lyriske kynisme. Den avsluttende a capella'en In Your Endless Night Of Darkness er riktignok et nydelig lite vokalverk, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at det høres ut som et noget forsinket innlegg i "harmonikrigen" som utspant seg i det stille mellom Beatles og Beach Boys der bak i 1966 (det sa vel egentlig mest noe om meg, gjorde det ikke?).

Riktig morsomt blir det dog ikke før bandet går Beatlesbananas i Memory Lane. Her kommer alt; Strawberry Fields-strykere, I Am The Walrus-piano, Harrison/Lennon-harmonier, Ringo Starr-trommebrekk og til slutt forsøker de seg likeså godt på en Hey Jude - komplett med frenetisk McCartney-reiming. De eneste som muligens har tatt den enda litt lenger er vel Tears For Fears som på nesten imponerende vis klarte å smelle omtrent alle Beatles-lydbildene inn på ei låt; Sowing The Seeds Of Love (1989). På sitt vis er Memory Lane et utsøkt arrangert stykke humor og så vidt jeg kan høre i de avsluttende sekundene en hederlig oppvisning av selvironi. Men, den lever strengt tatt ikke noe liv utenfor Beatles-referansene.

Et spor jeg derimot har begynt å kose meg skikkelig med er Sound Of Summer. Nok en gang hviler McCartneys skygge over arrangementet, men ikke nok til at det tar oppmerksomheten bort fra at det er en melodisk brilliant liten sak. Med tanke på at scouser-sjefens låtskrivergeni ikke akkurat står i høygir om dagen (jmf. Driving Rain, 2001) tror jeg nesten han hadde blitt litt misunnelig dersom denne lille solstrålen skulle komme til å finne veien inn i øregangene hans. Jeg må også få komplimentere det eksellente coveret og bruken av en pur ung Audrey Hepburn som blikkfang. Om ikke annet fortjener de terningkast 19 for den.

Ingen lang Adde-anmeldelse uten et PS:
Jeg unngikk å kommentere 67 da den forelå som det tredje sporet på singelen Alain Delon/Rubber Rubbish. En av grunnene var at jeg ikke klarte å manifestere hva eller hvem den minnet meg om. Først etter noen dager med langspilleren kom det til meg: This Mortal Coil - et prosjektband som genremessig ligger flere steinkast unna The Margarets. "Svaret" ga ny grunn for uro. Hva er linken? Enda to dager senere fant jeg ut av det, men jeg skal ikke nevne fellesreferansen her. Dersom du klarer å finne ut av det før 31. mars 2002 og sender meg en mail med det riktige svaret og adressen din, skal jeg personlig sende deg en hyggelig oppmerksomhet i posten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ensemble 96 - Immortal Nystedt

(2L)

Knut Nystedt har fylt 90, og det feires med et fyrverkeri av en utgivelse.

Flere:

Bryan Ferry - Frantic
Sleepy Sun - Fever