Marionettes

Clair de Lune

CD (2004) - Deep Elm

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Månelyst

Velspilt, velprodusert og ikke minst velskrevet skive fra overbevisende nykommere i Clair De Lune.

Av Øyvind Rones

03.08.2004

Deep Elm begynner å ha en del skiver på samvittigheten som står rimelig høyt i kurs her i gården. Navn som The Appleseed Cast, Slowride, Logh eller Lock and Key har alle på et tidspunkt hatt sitt hjem på denne etiketten. Minnesotas Clair de Lune gjør ikke stallen til Deep Elm til skamme, tvert imot. Marionettes er en intens befrielse av en plate med kvaliteter jeg sjelden hører i sjangeren som etter hvert har blitt svært forhatt i pressen, nemlig emo.

Om dette nå virkelig er hva vi kan kalle emo er en annen sak. Det er flere ting som gjør at jeg vil si at de gjør det. For det første er ikke Clair de Lune redde for å omgå den stereotype sounden i det vi kjenner som emo, eller post-hardcore som de selv plasserer seg under. Det høres jo i grunn litt mer akseptabelt ut. En annen ting er pianoets inntog, og effekten det har på det ferdige resultatet.

Førsteinntrykket når jeg sitter med debuten til Clair de Lune er det interessante designet på coveret. Veldig kaotisk på ett vis, men samtidig like vakkert som det er kaotisk. Forferdelig treffende beskrivelse ikke bare på coveret, men også på innholdet i det Clair de Lune leverer.

Dette er slik jeg hadde håpet debuten til Sparta skulle bli, i stedet for den noe skuffende Wiretap Scars. Clair de Lune beviser at de har sansen for gode melodier pakket inn i vegger av gitarer. Life On Remote, Passenger View og Blue Ribbon er noen av flere utmerkede eksempler på dette. Når bandet spiller tilnærmet ren punkrock, kan de høres veldig ut som Millencollin, som for eksempel i Life On Remote og The Things They Carried. Den dramatiske åpneren Sailor Beware tar godt imot dramatisk bruk av keyboards på en måte som fungerer uventet bra. På papiret høres det hakket for dramatisk ut, men Clair de Lune drar det godt i land flere steder her, som på Life On Remote hvor tangentene er mest fremtredende. Dette med unntak av pianoinstrumentalen Twenty Threes, som fungerer som et uttak fra resten av skiva for å virkelig fremheve det vakre ved musikken til Clair de Lune. Og det funker.

For tilhengere av emo, eller altså "post-hardcore", kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er nødt til å gå rett hjem. Clair de Lune balanserer - på en til tider svært overbevisende måte - det kaotiske med det vakre, og ender opp med en svært overbevisende Deep Elm-debut med Marionettes.

Groovissimo

Hunx and His Punx - Gay Singles

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere: