Fünf Auf Der Nach Oben Offenen Richterskala

Einstürzende Neubauten

CD (1987) - Some Bizarre / Plastic Head / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Phony Beatlemania

Jordskjelv til fem på Groove-skalaen.

Av Anthon Andreassen

15.01.2007

I kjølvannet av Halber Mensch sto Einstürzende Neubauten ovenfor sitt hittil vanskeligste veivalg. Etter å ha gått fra det totale støykaos på debuten, via psykisk terror på oppfølgeren til det periodevis nesten tilgjengelige på tredjeplaten, var det vanskelig å ta skrittet verken frem eller tilbake uten å falle i unåde hos noen.

Neubauten gjorde det de følte de måtte: De tok et skritt til høyre. Fulgt av et skritt frem.

"Vi vil knytte sammen hendelser og objekter. Vi vil ta begrepet musikk så langt at det opphører. Hvis alt blir musikk, forsvinner musikken."

Ordene tilhører perkusjonist F.M. Einheit, og bidrar til å kaste et snev av lys over hvilke prosesser som har vært i sving i forkant av Fünf auf der nach oben offenen Richterskala.

Nå er riktignok "musikk" et vidt begrep, men i Neubauten-sammenheng er er det her flere melodier å spore enn noen gang, noe som gjorde dem tilgjengelige for flere, og både amerikanere og japanere elsket denne. Kanskje særlig japanerne, hvor bandet på denne tiden opplevde det reneste Beatlemania i møtet med hysteriske tenåringer. Et i utgangspunktet fullstendig ulogisk scenario, noe som dannet grunnlag for et knippe regelrett surrealistiske konserter.

Samtidig slet man med store gnisninger bandmedlemmene i mellom, hvor særlig Bargeld og Einheit var uenige om veien fremover. Det var flere grunner til dette, men økonomi spilte definitivt en rolle.

Bandet hevder selv at de aldri har sett et øre av inntektene fra de fire platene utgitt på Some Bizarre. Som en direkte konsekvens av dette hadde man rundt utgivelsen av Fünf auf der nach oben offenen Richterskala tatt på seg et par spillejobber på teateret for å få inn penger. Selv om de fikk gode skussmål for innsatsen, anså flere (også innad i bandet) det som en "sell out".

I tillegg kom den uforutsette bieffekten at kultureliten trykket dem til sitt bryst, og kulturavisene fulgte opp med analyser, kronikker og panegyriske omtaler. Plutselig var ikke Einstürzende Neubauten lenger farlige opposisjonelle, men respekterte kunstnere.

Dette altså i tillegg til hysteriske japanske industri-kids med Neubauten-skjorter.

Så hva har dette med platen å gjøre? Egentlig ingen verdens ting, men i en periode hvor bandet sto ovenfor kompromisser på alle fronter, er det påfallende at også musikken beveger seg i tryggere farvann enn tidligere. Fünf auf der nach oben offenen Richterskala er mer melodiøs enn sine forgjengere, (litt i overkant) jevn, men med et par ubestridte klassikere underveis.

Første innertier kommer umiddelbart: Zerstörte Zelle er klassisk Neubauten, og på mange måter en signaturmelodi for bandet. Holdt sammen av Mark Chungs spartanske bass, vokser den langsomt de første fem minuttene og førtiseks sekundene, før et lite orkester av sjøsyke strykere setter inn og sender Bargeld ut i ukontrollerte spasmer: "Leg heute Nacht noch meinen Zellenbrand/Der Zellkern bricht aus/Lava bricht aus/Zerstörte Zelle/Zerstörte Zelle." Ubetalelig.

Coveren av Tim Rose/Bonnie Dobsons Morning Dew høres ut slik folk som kjenner Blixa Bargeld fra The Bad Seeds, men aldri har hørt Einstürzende Neubauten, regner med at bandet høres ut. Antar jeg.

I likhet med Sand fra Haber Mensch er det noe spaghetti-westernsk over det hele - med en seig, laidback gitar og en rytmeseksjon i stødig trav. Likevel er det Bargelds vokalprestasjon som stjeler showet, der han gurgler, freser, hveser og glefser gjennom knappe fem minutter.

Det er ikke få artister som har forsøkt å gjøre Morning Dew til sin egen, og tidligere har alt fra The Grateful Dead, via Jeff Beck og Robert Plant, til Rod Stewart gjort sine versjoner. Og de trodde nok alle at verdens undergang var nær da de hørte Neubautens dekonstruksjon.

På Ich Bin's er det igjen tid for å leke med motstanden i det tyske språket, backet opp av strålende rytmearbeid fra Einheit og Unruh. Flott arrangert er også MoDiMiDoFrSaSo, som kaster både piano, fiolin, fløyter, gitarer og rikelige mengder perkusjon inn i miksen for belyse tilværelsen uutholdelige letthet (bokstavene i sangtittelen viser til de tyske ukedagene). For ikke å glemme en lysende akkustisk avslutning.

Og så - plutselig - blir Neubauten nesten lavmælte.

Zwölf Städte spinner sitt nett rundt Bargelds stream-of-conciousness-aktige tekstlinjer: "Fernes Licht - zwölf Städte/Gebrochen gekruemmt zurückgeschleudert trifft es auf/Wen auch immer
Stolzierende Juwelen/Verkommene Fabelwesen/Wen auch immer/Zu spät um makellos zu sein."
Stemningsfullt så det holder, men man savner den uforutsette vendingen, den plutselige eksplosjonen eller det uventede sammenbruddet som preger bandets tidligere ti-minutters lappetepper.

Både denne og påfølgende Keine Schönheit Ohne Gefahr er nesten skjøre i uttrykket, der de over totalt tretten og et halvt minutt maler neste Brian Enoske lydlandskaper, mens glassknuserne Einheit og Unruh holdes stramt i tøylene.
Og det er ikke nødvendigvis noen god idé.

Da er det mer å hente i avsluttende Kein Bestandteil Sein. Fra første tone kommer uhyggen krypende, og midtveis i sangen klarer omsider perkusjonistene å rive seg løs fra lenkene og minner deg på hvorfor du satte på Neubauten og ikke en hvilken som helst Killing Joke-skive.

Så hvordan står Fünf auf der nach oben offenen Richterskala seg i 2007? I det store og hele svært bra, selv om den der og da hadde den umulige oppgaven å følge opp bautaene Zeichnungen des Patienten O. T. og Halber Mensch.
Neubauten fant ikke roen før i år 2000 med Silence is Sexy, men allerede her begynte de å oppdage at stillheten også var et instrument - spesielt effektivt for et band som det ble forventet tordenskrall fra.

Verken så uforutsigbar eller utfordrende som forgjengerne, men til gjengjeld en oppvisning i hvilken dynamikk som bor i bandet. Et jordskjelv fremfor en vulkan.

Groovissimo

Sonny Simmons - The Traveller

Første del av en trilogi med Simmons. På norsk label med norske musikere. Uhyre spennende.

Flere: