cover

Jewellery

Micachu & the Shapes

CD (2009) - Rough Trade / Accidental / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Støy / Eksperimentell / Grime / Alternativ / Dubstep

Spor:
Vulture
Lips
Sweetheart
Eat Your Heart
Curly Teeth
Golden Phone
Ship
Floor
Just In Case
Calculator
Wrong
Turn Me Well
Guts

Referanser:
Frank Zappa
Mother Mother
Dan Deacon
The Fiery Furnaces
Animal Collective

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


For mye av det gode er akkurat passe

Med tunga solid plassert i kinnet leverer Micachu et album som er snurrig, smårart og veldig, veldig indie.

Dette er ikke en plate som kommer til å finne veien til særlig mange radiostasjoner. Ikke fordi den er bråkete eller noe slikt, men fordi den for de aller fleste vil framstå mer som kaos enn som god popmusikk. Det er jo de av oss som setter pris på litt kaos i popmusikken sin, og for oss er dette en liten perle av ei plate. Ok da, så er den kanskje litt bråkete også da, men ikke på en sånn derre rockemåte. Dette er lyden av popkaos.

Bak navet Micachu skjuler det seg en 21 år gammel jente fra Surrey. Mica Levi har studert klassisk komposisjon ved den prestisjetunge musikkskolen Guildhall i London, og har etter sigende skrevet stykker for byens filharmoniske orkester og produserer samtidig grime-mixtapes som det er relativt stor rift om. En imponerende variasjon som ikke er like rar etter at man har hørt debutplata Jewellery. Her er det kanskje ikke så mye symfoni å spore, men at dama har et godt og solid grep om komposisjon og en uredd kunstferdig innstilling til popfaget er lett å høre.

Micachu og hennes backingband The Shapes gjør mye av det samme som for eksempel Dirty Projectors gjorde på sin svært kritikerroste Bitte Orca, bare bedre. Der Dirty Projectors for min del blir litt for kalkulerte i sine lydcollager og søken etter poplåter for folk som er altfor kule til å like popmusikk som ikke er "vanskelig", framstår Micachu som langt mer, og her skal jeg bruke et skummelt ord, "leken" i sin omgang med popfaget. Det er rett og slett morsommere å lure på hva Micachu skal finne på rundt neste sving enn å høre på hva Dirty Projectors har regnet seg fra til at er riktig å gjøre for å appellere til flest mulig indiekids.

Andre band det er naturlig å sammenligne med er smått fantastiske The Fiery Furnaces og kanadierne i Mother Mother. Begge band bruker, som Micachu, en tilsynelatende tøylesløs tilnærming til popmusikk. Hvem sier at det ikke kan være knitrende vals, gurglet vokal, tramp-og-klapp-rytmer, støvsuger og skingrende ustemte gitarer i pophits, liksom? Denne tilnærmingen gjør så klart det hele litt vanskeligere å fordøye for de aller fleste, men det gjør det også så veldig mye mer spennende for de som tar seg bryet med å lytte noen ordentlig til albumene noen ganger. Micachu er ikke fullt så kompromissløs som Friedbergersøsknene i The Fiery Furnaces, men viser den samme popsensibiliteten og den samme evnen til å gjøre ting såpass vanskelig og utfordrende for lytteren at det hele er spennende å lytte til både den femte og den femtiende gangen man spiller plata. Det er selvsagt ikke alt som er like vellykket når man tilsynelatende ikke har noen hemninger på hva man tillater seg musikalsk, men det klarer jeg fint å tolerere.

Den største innvendingen mot Jewellery er at det til tider går litt for fort mellom ideene. Hvert musikalske inntrykk får iblant litt liten tid til å feste seg før det blir snudd opp ned og blir til noe nytt. Samtidig er disse omveltningene blant albumets største styrker – når det fungerer. Når det ikke sitter helt optimalt blir det litt slitsomt. Likevel lar vi oss ikke henge opp i slikt negativt tullball, det er mye artigere å la seg rive med av alt overskuddet og alle de lure påfunnene til Micachu. Perfekte plater er kjedelige uansett.

Noen ganger er det litt irriterende når band åpenlyst rapper fra andre, men når åpningen på Calculator er kliss lik den gamle instrumentalklassikeren Tequila av The Champs gir det mer en følelse av "hihi, lurer på hva de gjør nå?" enn av "nei, vettu hva?!" Den store dosen sjarme det hele er gjort med gir Micachu lov til slikt. Hele plata er full av slike små øyeblikk. Enten drar man kjensel på en melodisnutt, eller man oppdager plutselig verdens flotteste popmelodi under alle støvsugersamplingene og alt det andre rotet denne plata er overstrødd med. Likevel er det når dette rotet faller på plass at plata tar ordentlig form, og avslører alle de styggvakre låtene i sin fulle prakt.

Åpningssporet Vulture er kanskje det beste eksempelet. Først er det mest skeivt og litt småstygt, med halvstemte gitarer som nesten brukes mest som perkusjonsinstrument og en vokal som det til å begynne med er vanskelig å plassere hos en kvinne eller en mann, kanskje fordi det høres ut som om ordene er sunget gjennom megafon ute i gangen utenfor platestudioet. Men etterhvert finner øret noen melodihooks å gripe fatt i, og låta begynner å åpne seg som en blomst for sola. Etter noen runer er den så catchy at man bare må nynne på den uansett hvor man er.

Det som først gjorde meg oppmerksom på Micachu og denne plata, var en beskrivelse av musikken som var omtrent som så: "Stereolab møter Elephant 6". Hvordan i alle dager kan man unngå å bli nysgjerrig av en slik beskrivelse? Jeg bet på, sjekket plata, og har kost meg med den siden.

Det bør du også gjøre.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Trygve Seim - Sangam

(ECM)

Jorda sett fra 10 til 1000 meters høyde. Man trenger ikke å bryte gjennom atmosfæren for å bli vektløs.

Flere:

Fruit Bats - Spelled In Bones
Turboneger - Scandinavian Leather