Genre:
Rock
Stiler:
Alternativ / Metal / Hardrock
Spor:
Flashback
101 North
Point and Click
God Hates a Coward
Pop 1
Sweet Smell of Success
Sir Yes Sir
Jockstrap
Cul de Sac
Malocchio
Honeymoon
Laredo
Narcosis
Referanser:
Fantômas
Melvins
Jesus Lizard
Faith No More
Se også:
Mit Gas - Tomahawk (2003)
Mit Gas - Tomahawk (2003)
Manitou!
Intenst og kompromissløst stjernelag gir adrenalinkick av dimensjoner.
Del på Facebook29.01.2002
Mike Patton er kanskje vår tids beste rockevokalist. Hans Tomahawk er om ikke det ultimate rockebandet så i hvert fall et av de mest inspirerende og interessante, og både The White Stripes og The Strokes får konkurranse fra uventet hold om å ha gjort 2001s rockalbum. Forstå det den som kan.
Patton er som stått opp fra de døde med denne nye supergruppen som han og gitarist Duane Denison (ex-Jesus Lizard) har dannet. For å gjøre besetningen komplett har de hentet inn John Stanier (Helmet) på bass og Kevin Rutmanis (The Melvins, Cows) til å spille trommer. Patton selv trakterer keyboard og et utall effektmaskiner, og vips så har man en usannsynlig rocka line-up.
Overraskende for mange etter de mer og mer utflippa skivene med sideprosjektene Mr. Bungle og Fantomas returnerer Patton her til mer strait rock i Faith No More-gata. Det er et gode, skal jeg si dere. Uansett hvor fascinert jeg har vært av disse merksnodige bandene til Patton, er det godt å ha ham tilbake der vi først og fremst vil ha ham; i frontlinjen for den intense og kompromissløse rocken.
Jeg hadde nesten glemt hvor bra Faith No More egentlig var. Nå må jeg også plukke frem disse skivene etter flere år støvsamling takket være en spektakulær ny skive med visse likhetstrekk med gamlebandet. Dette er nemlig et adrenalinkick av de sjeldne og som en vitamininjeksjon direkte i blodet. Den får meg bokstavelig talt til å hoppe og danse frenetisk rundt i rommet! Det handler om brutal muskulær kraft, sinnsyk innfallsrikdom, taktskifter over en lav sko og en vokalakrobatikk som ikke ligner grisen. Senteret for oppmerksomheten er hele tiden Pattons stemme, og vi presenteres for hele det menneskelige følelseregisteret med en hvesende, hviskende, vrælende, affektert, besjelet eller aggresiv vokal.
Vi skal heller ikke glemme Duane Denison i det hele. Etter å ha spilt med folk som Jim O'Rourke, Ken Vandermark og Hank Williams III i tiden etter oppløsningen av fantastiske The Jesus Lizard, flyttet han til Nashville, Tennesse og startet dette prosjektet. Med sin hakkete, skurrende, burrende, forvrengte, frenetiske, harmdirrende og brutale hoderystende gitarspilling i behold gjør han denne skiva til en sann vinner. Han har mye av æren for det skitne, nesten gutturale garasjepreget som distanserer musikken fra FNMs mer rettfrem lydbilde.
I tillegg får vi de mest brutale bassriffene som står i mot oss som en vegg av lyd, og en synkopert trommestil som sørger for stor spennvidde, intensitet og variasjon i musikken. Til sammen utgjør de et ultratungt komp. Det veksles mellom aparte sørstatsblues, crooning (!), muskulær maskulin rock, brutale speedriff som balanserer opp imot søtladen soul.
Inspirasjonen fra skrekkfilmmusikken som Fantomas lekte med er også en pregnant impuls, slik noen ganger også sirkusmusikken til Mr. Bungle er det. Fra tiden med Faith No More har amerikanerne av og til tatt med det funky preget, uten at det blir anmasende funk-metall av den grunn. Det er storslagent, tidvis direkte pompøst og sentimentalt, men aldri kjedelig. Musikken er med andre ord mildest talt schizofren.
Produksjonen varierer fra det enkle, i noe som høres ut som det er et rustent gammelt kassettbåndopptak av sørstatsbluesen til Robert Johnson, til det mer komplekse og intrikate.
Uansett - denne gjengen meisler ut den feteste, mest brutale rocken jeg har hørt på lenge, og latterligjør med det dagens metal- eller nu-metal bands forsøk på å være harde i hele sitt blotte nærvær og intensitet. Tomahwak byr på en musikalsk fest hvor alle burde være invitert. Inngangsbilletten er prisen av et stykke vinyl eller en compact disc.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Veldig, veldig bra. Både anmeldelsen og skiva. Jeg skulle bare ønske at Strokes og White Stripes ikke ble nevnt i samme åndedrag som Tomahawk, for det er så fjernt, så fjernt unna - og i mine ører er Tomahawk så uendelig mye bedre.
Skulle gjerne sett en anmeldelse av konserten på fredag også, den var jo direkte monumental! Mike Patton er en ubegripelig bra vokalist, herregud jeg har ikke ord, så bra var det..
Savner litt av Pattons enorme stemmebruk. Hvor blir det av særpreget? For min del liker jeg mr. bungle en smule bedre. Konserten på rockefeller står øverst på listen, selv om Mike ikke kunne sees. Venter bare på flere skiver med mr. bungle, noen som har hørt noe? Men for all del, man skal ikke kimse av Tomahawk heller. Det er et steike bra album, konserten var ikke så verst den heller, men jeg savner den kompromissløse sære rocken som Patton tidligere har utført. Hilsen Ultimate Patton-fan. Han ER den beste vokalisten!
Snart kommer Mit Gas. Gled dere, jeg har hørt den. Mr Bungle sies å være oppløst, dessverre.
Tomahawk er et annerledes beist i en straight musikkverden. Utrolig mange som mener det er en slags Faith No More "light". At Patton har vannet ut magien sin og bare basker seg i glorien til tidligere store skiver. Vel, Tomahawk er Duane Denisons hjertebarn - ikke Pattons! Følgelig synes jeg det faller litt på urimelighetens grunn å trekke FOR store paraleller til klassiske skiver av FNM og Mr. Bungle hvor Patton er en av hovedlåtskriverne. Er faktisk langt nærmere Jesus Lizard i låtbilde - med litt lange dvelende og psykedeliske riff. Synes personlig det er spennende og Mit Gas er i mine øyne bedre enn forgjengeren. Liveshowet er jo strålende, noe de av oss som var på Betong for et år siden kan testamentere - til sommeren blir Quarten beæret med både Tomahawk og Pattons eget hjertebarn Fantomas, noe som fort kan bli en gedigen begivenhet!
So let's "sing and rejoice" (FNM - Land of Sunshine)