cover

Introducing… Hello Saferide

Hello Saferide

CD (2005) - Razzia / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Gitarpop / Indiepop / Twee-pop

Spor:
Nothing Like You (When You’re Gone)
My Best Friend
If I Don't Write This Song, Someone I Love Will Die
I Thought You Said Summer Is Going to Take the Pain Away
I Don't Sleep Well
Long Lost Penpal
Saturday Nights
San Fransisco
Get Sick Soon
I Can't Believe It's Not Love
Loneliness Is Better When You’re Not Alone
Highschool Stalker

Referanser:
Ane Brun
Unni Wilhelmsen
Marte Wulff
Camera Obscura
Nathalie Nordnes

Vis flere data

Se også:
More Modern Short Stories From Hello Saferide - Hello Saferide (2008)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Nära skjuter ingen hare

Tidvis sjarmerende, tidvis irriterende koselig fra svensk singer-songwriter med lite på hjertet.

Jeg har litt vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvorfor det murrer slik i underbevisstheten når jeg hører på Hello Saferide. Men noe er det. Noe gnager på sjelen, nekter å slippe taket, en følelse av at jeg i bunn og grunn ikke skal komme til å behøve Annika Norlins musikk i mitt liv.

Rett nok er tolv låter på trettifem minutter om de nære ting i livet ikke å forakte. Og kanskje ligger det en slags storhet i å se livet i miniatyrperspektiv, kanskje er det der løsningen ligger. Dog, Introducing... Hello Saferide blir tidvis kjedelig elskelig og søtt melankolsk. Man skulle virkelig aldri tro at Annika Norlin, en 28 år gammel singer/songwriter fra Østersund med radioerfaring fra svensk P3, gis ut på samme plateselskap som Timo Räisänen. For der Timo synger som om hver dag var den siste, og river av seg såre, vonde minner med en voldsom og oppriktig innlevelse, sitter Norlin i en sofa med beina oppunder seg, kakao i hånden og pludrer. Rett og slett pludrer, om ting som sikkert er viktige for henne, men som i det store og hele betyr lite for oss andre.

Sant nok: Jeg syntes dette var djevelsk trivelig en liten stund. Jeg har ingenting imot tolv korte låter om å nesten-forelske seg i bestevenninner, om overtro, om lange vintre, om brevvenner fra mange år tilbake i tid, om kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet. Og likevel: på et tidspunkt, jeg vet ikke når, slo det meg at den lett begynnende irritasjonen over mangel på sting, brodd, standpunkter og meningers mot hadde utviklet seg til høylytt sukking over denne middelklasseaktige, ørkesløse pludringen fra et menneske som sannsynligvis ikke har større problemer i livet sitt enn at hun føler at hun ikke får realisert seg selv og ikke har råd til å dra til Australia. Der Timos Lovers Are Lonely var en 'uthuggen block av min själ' (hans utsagn), er Introducing... tolv dagbokblader fra et menneske med en beskyttet tilværelse.

Det finnes mennesker som skriver så store og allmenngyldige historier inn i sin popmusikk - og her må jeg nok en gang trekke fram skotten Gordon McIntyre - at man føler man får overlevert en universell sannhet uten modifikasjoner. Som om noen har båret fakkelen og ledet vei inn i det aller mørkeste og dypeste av kjærlighetslivet. Som trass i relativt simple, medrivende låter likevel evner å si noe om samfunnet og dets tilstand. Ser jeg meg rundt i Annika Norlins univers ser jeg ingenting, kun et lass dagboknotater om jakten på den perfekte mannen, barnlige tvangstanker og ting hun selv synes er søtt.

Det er i det hele tatt alt for mye Annika her, og alt for lite om verden for øvrig. Og hvis jeg skal si noe om det nordiske samfunn på bakgrunn av Introducing... er det tydelig at vi alle lever innenfor fleecepledd, sitter på sofaer med kakao i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre, leker med håret til kjæresten, steller og stuller i våre koselig innredede hjem i varme farger fra IKEA til vi nesten kaster opp av glede. Det er på grensen til heslig hyggelig, og jeg liker det ikke.

Produksjonsmessig er det heller ikke mye å spontanfeire i gatene for. Elskelig, ja vel, melodiøst og catchy også, men i det store og hele ganske flatt og lite eggende. Man mer enn aner at noen har lagt med en sjekkliste for hva som gjør seg i twee pop, dvs. triangler og glockenspiel. Presseskrivet gjør dessuten et stort nummer av klappingen på albumet - hvilket ikke hjelper mye på helhetsinntrykket.

I tillegg henger jeg meg opp i et par grove grammatiske feil, tilfeller av særdeles direkte oversettelser fra svensk til middelmådig Hollywood-inspirert engelsk - virkelig ikke verdt å legge ved i innleggsheftet - og Norlins overtydelige diksjon. Jeg har ellers saumfart albumet for metaforer og algoritmer, etter noe som kan minne om litt subtilitet, men alt jeg fant ut er at Norlin ikke kjenner andre ord som rimer på "life" enn "knife". Narrativt beveger Norlin seg på et hovedsakelig oppramsende plan, ting skjer i kronologisk rekkefølge uten alt for mye grad av refleksjon, og etter hvert blir det hele mer irriterende enn søtt.

Når alt dette er sagt kan jeg saktens gå god for My Best Friend (Norlin ønsker hun var lesbisk), San Francisco (Norlin er på utenlandstur), og den finfine Get Sick Soon (Norlin vil stelle med sin syke kjæreste), men ser man vekk fra disse og et par andre halvt tilforlatelige spor er det lite her som frister til gjentakelse, hvor fint og uskyldig det enn er.

Hadde jeg vært usikker platekjøper hadde jeg nok droppet denne platen, og heller løpt til butikken etter de samlede antall utgivelser til norske Ethnobabes. De kan nemlig dette med naivistisk pop til fingerspissene, og synger om livets aller minste ting på en ukalkulert og befriende måte som Norlin aldri kommer i nærheten av på sitt debutalbum. Helt avskriver jeg henne likevel ikke, det kan jo hende hun evner å se opp og utenfor seg selv en dag.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ping - Discotheque of Darkness

(Luftwaffel)

Idéene har åpenbart flommet som melk ut av en bristende Dagros! En moderne norsk klassiker?

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
Neil Young - On the Beach