cover

Expansion

Motif

CD (2005) - Aim / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop / Frijazz / Modern creative

Spor:
Circling In
Rock Solid
Amient
Kauto
Hum
Bee
Rubb
Ju Ba 2
Carla / Fly
Full Circle

Referanser:
Atomic
Paul Bley
Miles Davis
Wayne Shorter
Masqualero

Vis flere data

Se også:
Motif - Motif (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Rock Solid

De unge nordiske jazz-kometene i Motif er på vei inn i stratosfæren med lysets hastighet, og de kan slå ned et sted i nærheten av deg.

Med den lovende bassisten Ole Morten Vågan i spissen har Motif lenge vaket i overflaten av havet med fremragende norske jazzband. Helt siden de vant Young Nordic Jazz Comets-prisen i København i 2001, har dette bandet vært ungt og lovende. Debutplata fra 2004 fikk hederlig omtale, det eneste grooves skribent hadde å utsette var at den bar preg av å være lite selvstendig i forhold til Atomic.

Med Expansion ekspanderer Motif sitt musikalske univers og deres særpreg har blitt tydeligere. Selvfølgelig er sammenligningen med Atomic fortsatt aktuell, da de har samme besetning med trompet, tenorsax, bass, piano og trommer - og de tar begge utgangspunkt i 60-tallets avantgardejazz.

Bassist Ole Morten Vågan skriver låtene til Motif, og hans komposisjoner framstår mer formfullendte enn noen gang. Vågan skriver ikke bare en melodilinje og akkorder som han overlater til solisten å improvisere over. Komposisjonene er mer gjennomarbeidede og balanserer perfekt mellom komposisjon og improvisasjon. Inspirert av folk som Kenny Wheeler, Joe Lovano og Bill Frisell, og vokst opp med jazzmusikere med nordisk tone som Jøkleba, Garbarek og Tore Brunborg, kan Vågans melodier både være lyriske med et nordisk preg eller resultat av gjennomtenkte konstruksjoner med finurlig logikk. Viktigst av alt er imidlertid arven fra rocken; påvirkningen fra Kiss og Iron Maiden skjuler seg i basspillet til Vågan som bærer preg av rifftenkning, ostinater, grooves og ikke minst energi.

Med dette som utgangspunkt åpner de med aperitiffen Circling In, før de slår til med full kraft på Rock Solid, denne strukturerte kapputtspiel-låta setter en høy standard, som nesten holder hele plata til ende. Trommis Johansen og pianist Jonsson minner om gale generaler som slipper bomber og granater over en vettskremt tenorsax som løper for å redde livet. Etter denne voldsomme seansen, roes det hele ned med den herlige låta Amient, før flyalarmen våkner til liv igjen på Kauto.

En av Motifs styrker er at de har enestående enkeltmusikere samtidig som de fungerer og låter som et egalitært band. Allikevel bør noen enkeltprestasjoner trekkes fram, blant annet den islandske pianisten David Thor Jonsson. Han spiller med en ubehøvlet galskap når han tar av, men hans harmoniske sans er raffinert med et nordisk preg - bare hør den nydelige soloen hans på hymnen Hum. Også Mathias Eick fortjener oppmerksomhet for hans geniale solo på Kauto. Han gjennomborer lydbildet med sin krystallklare trompettone og sekvenserer frasen sin på en forbløffende måte som gjør soloen meningsfull. Og nettopp solopartier som oppleves som meningsfulle er denne platens force. Improvisasjonene er aldri fjernt fra låtenes grunnidé, noe blant annet effektiv bruk av backgrounds sørger for. Her er heller ingen solokø, og låtene blir konsise og poengterte.

Expansions eneste svake punkt er at siste halvdel av plata ikke holder samme høye standard som første halvdel. Det skulle jo også godt gjøres når de første fem låtene holder så høyt nivå. Det blir også en smule irriterende at få låter får gjennomarbeidede titler (amient, bee, rubb, carla/fly) eller beholder sine dårlig skjulte arbeidstitler: Kauto (lagd i Kautokeino), ju ba 2 (ordspill på rubato) og hum (hymne). De bidrar til å gjøre plata mer utilgjengelig enn nødvendig, og gir et inntrykk av at låtene er like lite gjennomtenkte som titlene, hvilket er helt feil.

At dette er eneste ankepunkt sier det meste om hvor bra denne plata er. Med Expansion sikrer Motif seg plas i teten av norsk jazz, og de fortjener å ekspandere sitt publikum.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tanakh - Dieu Deuil

(Alien8)

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere:

Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire
Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress