cover

Schlachtplatte

Ståhls Blå

CD (2004) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop / Avantgarde / Frijazz / Fri-improvisasjon

Spor:
Harads
Glockenspielen
Der Grüne Punkt
Knivsöder
Estradören
Muffathalle
Det var inte jag det var
Hasse Larsson
Revelj
Schlachtplatte
Från Bussen
Det ska kännas i magen
Fri alle
Tyst

Referanser:
Ornette Coleman

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Slaktplate?

Samarbeid over kjølen har gitt oss noe av den beste jazzen, og denne plata burde få flere til å vende seg mot øst.

Det finnes mange vellykkede samarbeid mellom norske og svenske jazzmusikere. Et soleklart eksempel er gruppa Atomic. all Ears festivalen 2005 var også et vellykket svensk/norsk samarbeid, med utveksling av norske og svenske improvisatører. Båndene mellom svenske og norske jazzmusikere har blitt sterkere de siste årene, og mange nordmenn har spilt i Sverige. I Ståhls Blå utgjør Thomas Strønen det norske bidraget, med Håkon Kornstad som gjesteartist på fire låter på denne plata. De øvrige medlemmene er Mattias Ståhl vibrafon, Joakim Milder saksofoner og Filip Augustson på bass.

Vibrafon er et sjeldent bidrag i jazzfloraen. Gary Burton og Bobby Hutcherson er et par av de få som har gjort seg bemerket med dette instrumentet de siste 30 årene. Disse to er også Mattias Ståhls favoritter, og i tillegg har han hørt mye på Jan Johansson som faktisk også spilte vibrafon. Av andre inspirasjonskilder nevnes Ornette Coleman og Carla Bley, men også den vitale fri impro-scenen i Stockholm. Disse referansene er hørbare på denne plata. Ståhls Blå har en helt akustisk besetning og spiller 60-talls jazz i fotsporene etter Ornette Coleman og Don Cherry, men med et enda friere uttrykk som ligger nærmere deler av dagens fri-impro scene.

Av platens 12 spor er det sju skrevne låter, alle av Ståhl, og fem kutt av fri-improvisert karakter. Den fri-improviserte karakteren ligger også til grunn for improvisasjonene på de skrevne låtene. Disse tar for det meste utgangspunkt i bopens tonespråk, og er fengende, groovy og tidvis funky. Bassen spiller gjerne riff, og trommingen er energisk og rå, eller lavmælt og spenstig, mens saksofon og vibrafon spiller melodiene sammen. Melodiene er luskende, lystige, lekende og livlige. Komposisjonene er originale, men allikevel lett tilgjengelige, og de setter fort sitt preg.

Låtenes tema brukes som grunnlag for videre utbroderinger av solistene, både i fellesskap og solo. Kompet kan holde på sine opprinnelige figurer eller åpne opp slik at rytme og puls oppløses. Dette er med på å gjøre improvisasjonene i de skrevne låtene interessante. I tillegg arter flere av soloene til Ståhl seg som variasjoner over tema, noe som bidrar til enhet og sammenheng i låten.

For musikk i denne genren er det fort gjort å ta med noen spor med fri-improviserte strekk for variasjonens og enkelthetens skyld. De fri-improviserte strekkene på denne plata er imidlertid ikke av en sånn karakter. Bare det enkle grep at det ene strekket kun er med trommer og sax, et par er uten bass, og kun to er med hele bandet, skaper variasjon i seg selv. I tillegg har de en grunnholdning til at det skal låte melodisk og fint, ikke bare høyt og energisk. På Glockenspielen spiller Ståhl veldig melodisk og logisk, og her kan man høre inspirasjonene fra Jan Johanssons Jazz på svenska. Strønens vakre trommespill utmerker seg både på denne låten og de andre kuttene. Han spiller svært melodisk med varme klanger og spennende lyder fra diverse perkusjon og trommesett. Kommunikasjonen i bandet bidrar også til de frie strekkenes kvalitet. I en fri passasje kan det plutselig eksplodere, så jager de etter hverandre, før de igjen simultant roer seg ned.
Strekkene dras ikke ut i det uendelige, de er kompakte og konsise, og noen derfor svært korte.

Selv om man umiddelbart hører platens kvaliteter, så vokser flere låter fram jo mer man hører på den. Hvis den fortsetter å vokse like mye som den har gjort siden jeg første gang hørte den, vil denne anmeldelsen være utdatert om en måned. Jeg aner et stort potensiale i denne platens mer utilgjengelige krinkelkroker, og de krokene anbefaler jeg alle å undersøke, for dette er vital jazz anno 2004, og vil forhåpentligvis være det i mange år framover.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bob Dylan - Modern Times

(Columbia)

Dylans 44. studioalbum er et lekent møte med musikkhistorien og et apokalyptisk møte med de moderne mennesker.

Flere:

Rumble In Rhodos - Signs Of Fervent Devotion
Dungen - Skit I Allt