Genre:
Rock
Stiler:
Hardrock / Prog / Heavy metal
Spor:
Intro
The Wicker Man
Ghost Of The Navigator
Brave New World
Wratchild
2 Minutes To Midnight
Blood Brothers
Sign Of The Cross
The Mercenary
The Trooper
Brave New World (video)
Dream Of Mirrors
The Clansman
The Evil That Men Do
Fear Of The Dark
Iron Maiden
The Number Of The Beast
Hallowed Be Thy Name
Sanctuary
Run To The Hills
A Day In The Life (doku-video)
Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
Killers - Iron Maiden (1981)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)
There can be only one!
En korthåra og fem langhåra oppsummerer tredje (eller var det fjerde?) epoke i soga om Margaret Thatcher.
Del på Facebook18.04.2002
Iron Maiden sklei meg nær innpå livet der bak i 1982. Våre første møter var dog omgitt av bannskap, vold og invers søskenkjærlighet. Bruttern hadde i egenskap av å ha nådd formidable 15 år begynt med snus, gått til innkjøp av MC-jakke og okkupert anlegget i stua. Han voktet det med sitt liv mens Maiden, Motorhead og Nazareth gjorde seg ferdig med powerchordene. Med mine egne usle ti år måtte jeg og Kiss-kassettene pent vente til han hadde spilt seg ferdig, sala knallerten og forsvant på fest med fersk himert på innerlomma. Siste melding før han strøk på dør var bestandig "Du rører faan meg ikke skivene mine!"
Jeg kan si mye om bruttern; i hovedsak var'n jævlig grei, men herregud, han må ha vært naiv. Så fort han forsvant over haugen på enden av tunet var jeg over platesamlinga hans. Det var det samma om skivene hans låt ræva, hovedsaken var at det var forbudt område og at jeg trodde at han ikke visste at jeg romsterte i vinylen hans. En heldig bieffekt av dette var at jeg etter hvert fikk system i piggtråden som slynget seg ut av de gamle møllspiste Tandberg-høyttalerne. Hallowed Be Thy Name, Children Of The Damned og The Number Of The Beast la seg plutselig til rette som små oaser av hurtigflytende og lekre melodilinjer. Kiss forandret seg brått fra helter til klovner i møte med disse nattbleke riff-rytterne fra Londons østkant.
Mye har skjedd med Iron Maiden siden den gang. Bandmedlemmer har kommet og gått - og kommet tilbake - i beste Spinal Tap-stil. Milioner av Maiden-skiver har passert salgsdisker verden over, spandex-strikkene i livet har blitt tøyet og hårstilkene har fått en sliten splitt i tuppene. Men å gi seg? Ikke faan! Maiden rules OK! For egen del forlot jeg Maiden i 1986 etter Somewhere In Time som viste tydelige tegn på stagnasjon og slitasje. Etter det har jeg bare fulgt dem på avstand og notert at låtkvaliteten aldri har hentet seg opp etter de første fem åra da bandet var i sin kunstneriske glansperiode.
En annen ting jeg har notert er mengden live-dokumentasjoner bandet har gitt til kjenne i løpet av karrieren. Først fantastiske Live After Death (1985), deretter en sterk rekke av live-kutt fra hele 80-tallet gjennom den formidable 10 CDers singel-samlinga som dukka opp i 1990. I början på 90-tallet, da Dickinson hoppa av, kom det et rush av live-skiver, først A Real Live One og A Real Dead One (begge 1993) og til slutt den doble Live At Donington 1992 (1994). En måte å tolke strømmen av utgivelser på er bandets kjernesunne holdning til å dele opplevelser med fans verden over - et argument jeg i Maidens tilfelle fremdeles ikke vil betvile oppriktigheten i. Maiden har alltid vært et band som har visst å lovprise lojale fans som har båret dem over monsterkonserter og festivaler verden over til tross for mangel på radiospill. En annen måte å tolke det på var bandets behov for å kjøpe seg tid til å finne en etterfølger for Dickinson etter at han forlot bandet i 1993, en oppgave som skulle vise seg å bli veldig vanskelig. Uansett foreligger live-utgivelsene ufrakommelig der til sammenligning nå da det på ny er på tide å dokumentere at leddgikta ikke har satt inn ennå.
Maidens fremste genistrek har vært å ikke kaste ut noen live-utgivelser i årene 1994 og fram til nå. Det har gitt dem et godt spillerom for å unngå de de mest håpløse repetisjonene til fordel for en viss gjenklang av kontinuitet og fornyelse i live-dokumentasjonen. Rock In Rio består således av omtrent 50 prosent materiale fra 90-tallet, side ved side med et knippe Maiden-klassikere fra 80-tallet. Som et førsteinntrykk registrerer jeg at produsentene Kevin Shirley og Steve Harris ikke akkurat har benyttet seg av fordelene gitt av nyere opptaksteknologi når de har mikset mastertapene. Dette låter jævlig bootleg på mange måter, spesielt i og med at publikum er lagt nivåmessig høyt i et stort utvalg av låtene. Jeg tror forklaringen på dette mye ligger knyttet til Harris' tilstedeværelse i prosessen - han har alltid vist evne til å la seg begeistre av bandets økende popularitet og publikums ihuga lojalitet. Da dette er en dokumentasjon av et evenement som talte drøyt 100.000 tilskuere, er det kanskje litt lettere å sette seg inn i produsentenes ønske om å gjengi vibbene fra akkurat denne kvelden. Selv hadde jeg likevel ønsket at lydbildet i større grad fokuserte på instrumentene og dermed grunnlaget for bandets rykte som et av genrens beste og mest samspilte innslag.
Rock In Rio er på den annen side en liten gavepakke til de tindrende små metallhodene som så lyset først i siste liten mot milleniumskiftet. Harris og Co. har til og med vært rause nok til å inkludere Sign Of The Cross og The Clansman fra Blaze Bayley-perioden, låter Dickinson for øvrig profesjonelt nok hever godt over originalene. Maiden leverer også låtene fra reunion-skiva Brave New World med en overraskende intensitet, og jeg får etter hvert få broblemer med å anerkjenne de nyere låtene som ganske god Maiden-vare og i det hele tatt som de beste innslagene på denne lydorgien. Det er først når vi kommer til gitarsoloene at jeg ramler av fullstendig. For egen del var nettopp soloene en av de fremste grunnene til at Maiden alltid hevet seg betraktelig over samtidige band i NWOBHM-bølgen. Ok, jeg er allerede i gang, så jeg kan like godt ta'n helt ut:
I gamle dager, da tier'n var blå og Maiden fem i besetningen, satt de på den sterkeste gitarduoen i metallens, ja kanskje hele rockens historie. "Tvillingene" Dave Murray og Adrian Smith kompletterte hverandre på det mest utsøkte vis både rytmisk og solistisk - soloene ble fordelt broderlig og overlappingene var utrolig smidige. Det er her vi må stoppe opp og hente inn klassikeren Live After Death for sammenligning. Daværende produsent Martin Birch løste presentasjonen på det enkleste og mest elegante vis. Dealen var veldig grei: Murray fikk anleggets venstre kanal, Smith den høyre. Det var med andre ord lett å skille gitaristenes kvaliteter fra hverandre, samtidig som man kunne gispe over de svinaktig brilliante overleveringene av staffettpinnen. Maidens nåværende line-up med tre gitarister tilfører et naturlig problem med å følge opp denne lydpolitikken på et tokanals anlegg. Shirley og Harris har valgt kylling-metoden og likesågodt smæla inn alle tre i midten av lydbildet(!). Så mye for stereo, folkens.
Etter bandets visitt i Oslo Spektrum under samme turné i 2000 møtte jeg på en bekjent som hadde overvært tilstelningen. På spørsmålet om hvordan evenementet hadde forløpt svarte den dedikerte sjelen: "Ja, fy faan det var bra! Døm spelte Sanctuary og masse gamle greier... Men Gers er jo bare fullstendig KRISE da."
Jepp, vi er over på ankepunkt #2 - muligens selve hovedproblemet: Janick Gers. Makan til ronker! Av en eller annen grunn har den ellers stødige Maiden-meister Harris tillatt å skyve Smith i bakgrunnen og latt Gers overta hans brillefine og melodiske toneløp. Aller verst går det i Hallowed Be Thy Name der Gers aldri slipper taket men herjer løs og prøver å overgå Murray i antall forløste toner pr. sekund. Melodi? Hvem er det? Tvi! Jævel'n får til og med lov til å dra i gang Smiths egen komposisjon 2 Minutes To Midnight, men ikke engang nå, etter opphavsmannens reinntreden i bandet, klarer han å stokke kordene i det opprinnelig sløye oppspillet riktig. Samtidig skal han på død og liv posere, pælme gitar'n i lufta og svinge seg rundt, akkurat sånn som metal-dogmet tilsa i den verste puddelperioden på 80-tallet (sjekk den medfølgende videoen på disc 1).
Next: Nicko McBrain - og detta kommer sikkert til å svi for de fleste der ute: Jeg vil til min død holde Clive Burr som den ultimate Maiden-trommisen gjennom tidene. McBrain har aldri gjort noen dårlig jobb, for all del, men kontant og tempomessig stødig, det er'n ikke. Nå har'n i tillegg klart å sette sparepenga sine på doble basstrommer. Maiden? Doble basstrommer? Når fikk noen gang klassikere som 2 Minutes To Midnight, Hallowed Be Thy Name og Iron Maiden behov for dét?
Det samlede materialet tatt i betraktning hadde det vært enkelt å avfeie Iron Maiden anno 2001 (året skiva ble spilt inn) under gnagerparolen "Døm var bedre før!". Rock In Rio viser dog at Iron Maiden fremdeles avleverer varene med en nesten overraskende sprut og energi - de låter... tja om ikke direkte sultne så i hvert fall temmelig småfysne. I tillegg kan vi føre til protokolls at de med et par låters unntak er mer samspilte enn på A Real Live One, A Real Dead One og Live At Donington. Dickinson er fremdeles en entertainer av rang, og presenterer i tillegg bedre vokal enn på noen live-utgivelse med Maiden noensinne. Det forhindrer meg likevel ikke i å plassere denne et godt stykke ned på karakterstigen i forhold til the One, the Only: Live After Death.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Kjære alle Maiden fans.
Personlig vi jeg først og fremst si at jeg ser på meg selv som en ganske annerledes Maiden fan. Jeg begynte vel kanskje å høre på det britiske heavy metal bandet i 1999, nå er jeg 17 og året er 2003 så det er bare å rekne på hvor gammel jeg var da. Uansett, er jeg enig med en artikkel jeg leste på denne siden om at Janick Gers tror han er Jesus selv, men det er han altså ikke. Aldri mer har jeg blitt så forbanna når jeg så på Rock in Rio DVDen (som ellers var SINNSYKT bra) med Janick hoppene og sprettende og ta alle riffene som Adrian Smith har skrevet. Bortsett fra det er det ikke noe å lure på at Bruce Dickinson ALDRI har hatt en så flott stemme. På Run to the Hills når han de høyeste tonene, som han faktisk ikke fikk helt til på tidligere live album.
Tidligere i denne teksten så jeg at jeg ikke var en helt vanlig Maiden fan... hva jeg mente med det?? Jo det skal jeg si dere, alle "erfarne" maiden fan forteller historier om hvordan de slutta å høre på Maiden etter at Somewhere in Time kom ut etc, og de mener Number of the Beast er best og halleluja. Men personlig foretrekker jeg album som det nyeste Brawe New World, Virtual XI, Fear of the Dark og selfølgelig Seventh Son. Hallo!! Dere kan ikke bare komme å si at Maiden aldri nådde toppen etter Powerslave albumet for det ville være å juge. De to første albuma likte jeg aldri noe særlig, du har jo klassikerene som Murders in the Rue Mourge og Phantom of the Opera, men bortsett fra det så.. kanskje er det Di Anno jeg ikke likte. Number of the Beast går ikke an å si noe vondt om. Children of the damned, Number of the Beast, Run to the Hills og Prisoner er alle sanger som har gravd dype grøfter i hjerte mitt. Etter det vil jeg si att alle album fram til No Prayer for the Dying er Suverene. Eller for å si det enklere. Jeg digger, (og da mener jeg DIGGER) alle Maidens album bortsett fra No Prayer for the Dying og X- Factor. ikkje det at de albuma er så j*vli dårlige men det er vel noe som rett å slett kan kalles dårlig innpå skivene.
Uansett vil jeg bare si at IRON MAIDEN fremdeles er og kommer alltid til å være VERDENS beste heavy metal band. Jeg simpelthen elsker dem. Og det går ikke en dag uten at jeg hører på det... Ja, jeg vil gå så langt som å si at livet ikke hadde vert på samme nivå uten dem, de gir meg livsglede. Sammen med band som In Flames og Hammerfall utgjør de min komplette musikksmak..
UP THE IRONS..
Hilsen Knut Berge Jr 17
ps. snakkes i spektrum 2. juli alle Maiden fans...
Nicko McBrain har da aldri brukt det, ikke på RIR heller. Settet hans har en basstromme, og ikke har han dobbelt-pedal heller. Det sier litt om hvor sykt rask han er med høyrebeinet når folk tror han bruker dobbeltpedal.
Det var ca. 250.000 tilskuere og ikke rundt 100.000 tilskuere på Rock in Rio.
Aldri brukt det nei!!!! Litt av en anmelder..
Hei..
Jeg må bare få ut at jeg synes det er idiotisk at de "gamle" maiden-fansene sier at alt ble verre etter somwhere in time. Det er like tåpelig som å si at Bob Rock ødela Metallica! Det disse har et problem med er at lydbildet forandrer seg.
Nyere fans, som meg selv, vet og verdsette dette, og jeg tror ikke jeg hadde hatt samme forhold til maiden om alle skivene hadde hørt ut som Number of the beast og piece of mind..
Nå kan det hende du tenker: huff enda en drittunge som tror han er maiden-fan bare fordi han har hørt run to the hills og fear of the dark, men jeg kan fortelle deg at jeg hører på maiden hver eneste dag, jeg kan en haug med tekster, har 12 album, og kan et utall av sangene dems på gitar.
Men når sant skal sies er jeg enig i at Janick Gers ikke kan måle seg med Adrian smith.. Visst kan han spille fort, men han gjentar seg selv hele tiden!! hør på starten av soloen til "fear of the dark", og sammenlikne den med soloen på "ghost of the navigator".. nesten alle de samme elementene går igjen.
Til sist vil jeg si meg enig i at Dickinsons tolkning av The clansman er enorm.. Ingen vonde ord om Bayley, men du må nok øve litt til.. :P
Jeg har vært Iron maiden fan i mange år og jeg synes at rock in rio var en utrolig opplevelse, å nå kommer de jo til spectrum 2-3 juli der vi sikkert snakkes.. Janick er litt i sie, men men.. Faktisk veldig imponert av Brave new world, Blood brothers, Out of the silent plantet, Thin line between love and hate, Fallen angel, Wicker man og the Mercenary var knall gode låter!
men slagerene går de ikke over;p MAIDEN 4 EvER
Gamlegutta leverer sakene. Friskt, rått og majestetisk fra en av Englands fremste musikkeksporter. Et tent band foran et ekstatisk publikum.
Iron Maiden engasjerer tydeligvis, noe en rekke av feedbackene på denne anmeldelsen og et knippe av korrigerende mail i min personlige innboks vitner om. En av tankene våre bak feedback-muligheten er nettopp at leserne skal komme til orde med synspunkter og korrigeringer, og dette er noe vi i høyeste grad ønsker velkomment. I utgangspunktet kan du således regne publiserte feedbacker som utfyllende, korrigerende og/eller sannhetsholdende i forhold til tekstenes fakta. Dette er grunnen til at tilbakemeldingene så langt har stått ubesvart fra min hånd.
Nå har imidlertid enkelte leseres entusiasme slått ut i et litt i overkant blomstrende språk rundt ønsker om undertegnedes snarlige bortgang. For ikke å fremstå som fullstendig ignorant, føler jeg derfor behov for å rydde opp litt i tekstens "fakta og feil"-avdeling:
Tilskuere:
Takk til Trym for korrigering. Det stemmer at det var 250.000 publikummere ved Rock In Rio januar 2001. Her hang hodet tydeligvis igjen fra Donington-tallet i 1988.
Doble basstrommer:
Takk til Henrik, Kjagen og et halvt dusin personer som allerede er besvart per mail. Nicko McBrain bruker IKKE, og har aldri i konsertsammenheng brukt doble basstrommer i sitt batteri-oppsett.
Doble basstrommepedaler:
Beklager, Henrik. McBrain har nok tydd til de doble pedalene på sine eldre år, noe som tidligst kunne bevitnes på Maidens "intimkonsert" ved Sentrum Scene 30. oktober 1995.
Utover det vil jeg si at det fysisk er meg revnende, knekkende likegyldig om McBrain fysisk bruker doble basstrommer, pedaler eller om han bare er "sinnsykt" rask på høyrefoten. Jeg forholder meg til det jeg hører, og det jeg hører ved McBrain - og for så vidt resten av Maiden i 2001 - er et litt stusselig forsøk på å signalisere utvikling gjennom hastighet. For meg er dette fullstendig underlegent det utsøkt melodisk/dynamiske lydbildet som i sin tid fanget meg inn i Maidens særegne metallunivers. Med stor fare for å framstå som bakstreversk, vil jeg derfor gjenta synspunktet som snarere går på det estetiske enn det rent fysiske: "Doble basstrommer? Når fikk noen gang klassikere som 2 Minutes To Midnight, Hallowed Be Thy Name og Iron Maiden behov for dét?"
Jeg har likt Maiden i 2 år no. Jeg var i Spectrum 2 og 3 juli og det var helt sinnsykt. Det var en stor opplevelse, jeg aldri kommer til og glemme. Jeg synes det er veldig dumt at dere å rakker ned på Janick Gers. Han er en veldig god gitarist, det er vel derfor han er med i Maiden. Han er ikke en jævel ronker heller, og han trur ikke at han er Jesus selv... So What om han springer og hopper en del, det gjør Bruce D.også... Enn Adrian S. som nesten står stille hele tiden...
Janick Gers ser ut som eit lykketroll og har einsformige soloar, men det er også einaste problemet hans. Han er ein fantastisk låtskriver, ein fantastisk show-mann og rett og slett ein fantastisk artist. Det er veldig stilig, dristig og orginalt at dei forsatte, etter reunionen, med tre gitarister. Eg berre tenkte for meg sjølv: "Du store kineser!" Ikkje tru ett sekund at Dance of Death og Brave New World ville ha blitt så bra som dei blei, uten Janick. Som sagt er han ein knall-bra låtskriver, og dei to platene er på min top 5 Maiden liste. Og siden eg er kanskje den ultimate nostalgiker, seier det litt. Uansett om man liker Janick eller ikkje kan man aldri nekte for at han får oppmerksomhet med alt det merkelige Ritchie Blackmore-inspirerte sprella han gjer på scena, og det er faktisk ikkje alle som klarar å få til. Maiden handler om å utrståle energi, både gjennom musikken og sceneshowet. Dave og Adrian (Adrian er min favoritt gitarist) har alltid stått heilt i ro, og det at dei har blitt eldre hjelper ikkje. Men med Bruce D., Steve H. og Janick hoppande rundt, blir man underholdt på den klassiske rocke-måten. Det eg digger mest med Maiden i dag er at Bruce D. klarer å synge *alle* låtane perfekt live, noko han aldri greidde på 80-tallet, borsett frå da han var i Samson og på Beast on the Road turnéen.
Hei hei, jeg skjønner ikke helt hva du mener med at Janick er en Ronker. Han er en snodig skrue, men han er en fullt verdsatt medlem av Iron Maiden. Men jeg er enig med deg at han ikke burde spille de klassiske gitariffene, (med tanke på 2 Minutes to midnight, og Hallowed by thy name) og resten av bunten. Han har vært medlem i mange år nå. Jeg vil ikke si noe stygt om medlemmene i Maiden, siden jeg har vokst opp med dem praktsisk talt. Men hvis det er en dere kan diskutere er det Nicko McBrain. Han er en tulling, men likevel et verdsatt medlem. Hvis en av gitaristene skulle bli byttet ut, vil jeg gjerne hatt inn Dennis Stratton, og ut med Janick.
Det eneste dere gjør på denne siden, er å kritisere Janick Gers. Det er ingenting i veien med han. Han er en god låtskriver og en god gitarist. Så hva er egentlig problemet? Dere kjenner ikke Janick så dere kan ikke dømme han. Dere har bare sett hvordan han er på scenen, det gjør vel ingenting om han beveger seg. Bruce Dickinson gjør no også mye sprell på scenen, men er det noen som kritiserer han? NEI. Skjerp dere! Janick gjør en god jobb i Maiden. Glem ikke det..
Jeg syns det er ganske patetisk og rakke ned på Gers som noen av dere gjør. Han er en strålende låtskriver og en god entertainer. Iron Maiden kjører sin egen stil og de vil aldri gjøre om på noe verken for flere fans eller platekontrakt (som de viste tilbake i 70-åra før de ga ut "Iron Maiden"). Enten så liker man det eller så liker man det ikke.
Ps: Hør på soloen til Gers i Brave New World. Ingen kan si at dette ikke er melodisk.
Maiden er verdens desidert beste band...de har gitarister og vokalister i verdensklasse. Teksenten er bare helt konge og gitar soloene er det ingen som slår. Iron madien forever !!
Lag en fengende popmelodi, og legg tunge gitarer på den så har du en Maiden-låt. Maiden er kanksje ikke så spennende musikalsk, men elsker vi dem? JA!!! Maiden er et kult band med mange fengende låter. Min ubestridte favorittlåt er (ikke veldig orginalt) Number of the beast. Mine favorittalbum er (veldig orginalt!) Brave new world og det første albumet, Iron maiden.
Han er ein helt, han ødela INGENTING på RIR!
Såg han i spektrum 2. juli, og det var fantastisk. Håper for all del at dei kjem tilbake til Norge snart.
Beste albumet er Powerslave, bare så det er sagt. Alle (iverfall mange) driver å klager på vokalen til Blaze, slutt med det! Er einig i at X-Factor og Virtual XI ikkje er på samme nivå som Powerslave, NOB, SSOSS, FOTD, osv. Men det er pga melodiene er ikkje bra nok! Futureal, Man On The Edge, Clansman, Signs Of The Cross er fenomenale låter som alltid vil vere noen av mine favoritter. Vil forresten anbefale alle her å høre litt på Thunderbolt, et meget bra band fra oslo, inspirert av Maiden. Groove.no: tusen takk for flotte anmeldelser. (dere må få anmeldt Thunderbolt - Demons And Diamonds)
UP THE IRONS!
Dave Murray er kanskje litt kjedelig på scena, men han gir fra seg noen sinnsyke soloer der oppe.
Bare hør på 2 min to mid!!!
En kan jo si hva en vil om Nico, men han er en flott trommis. Om han så er en tulling så er det på en positiv måte.
Beste album er jo Live After Death, ellers må det være Piece of Mind.
Tja, alle her liker Maiden å hater Gers fordi vi liker å være konservative gjør vi ikke? Hm, ville Maiden vært så populært om de hadde loopa Iron Maiden plata hele veien? En positiv ting med all utskiftinga av folk i Maiden, det er vel at Maiden fikk nye innspill nye vri'er på låtene, ikke bare Steve skreiv låter lengre. Men hvor ble det av Steve sin lille improvisasjons bit på de to nye platene da? Hm skal si han likte å spille keyboard lydene og droppe bassen noen sekunder. Men trossalt, han skriver utrolig bra låter, de utrykker Maiden i det sekundet låten blir ordnet, håper de sender en ny plate til før de gir seg, ville blitt kjedelig å sitte med Paschendale som den nye fengende sangen (Selv om den ble en mer powerchord sang, med veksling mellom vokal og gitar riff). McBrain, han er jo faktisk singelbasspedal mann. Skulle likt å sett mange gjøre som han. Han er ser litt merkelig ut, men han har utrolig morsom humor, har stort trommebatteri som han driller på om ikke improviserende, så vet ikke jeg hva han gjør. Jan(ick) the man, han er faktisk like improviserende som Adrian Smith, men de gjør det trossalt på to forskjellige veier, Dave spiller raskest når det gjelder soloene, såklart. han gjør det med sin stil, Janick tok vel litt over rollen til Adrian, men han er ikke noe dårligere, prøv å spill en solo mens du hopper 360 grader rundt samtidig som du springer bortover, det ville sett morsomt ut om du hadde snubbla. Også på The evil that men do, stuntet med Janick og Eddie, det er jo stilig. Janick improviserer mest under konsertene hos Maiden, vil ikke påstå at han er ensformig, hør Brave New World. Fantastisk solo, med raske områder, fine overganger og litt mer sakte områder, han raser jo faktisk fra E streng til E streng. Adrian sin Wickerman solo er jo ikke super imponerende, men den fenger. Den har Adrian sin stil. Synes litt synd på han, der han står å nicker til powerchordsene sine, men duoen til Janick og Adrian under The Trooper, er ikke det fint vet ikke jeg! Favoritten min er vel Dave som har spilt fra Maidens start så vidt jeg husker? (kom igjen gammlinger, dere som studerer Maiden atlaset). Han står der, ser ut som en allminnelig kar, som ikke er så god som han beviser, hårene på hodet mitt reiste seg den gang jeg begynte å høre på Maiden, da hadde jeg trossalt veldig kort hår... Viss jeg ikke tar feil er det Dave som spiller hele soloen som er rundt ett eller to min under "Alexander The Great", den er fin den! Så nå satser jeg på at Maiden stryker av sitt store slag på Metal arenaen, med en dønn ny plate, som setter Maiden nok en gang i rampelyset, med en stil fra gamlerdager til det litt mer nye, satser på at de slår ned på all synthen. Da ville de kunne nyte mer av alle tre gitarister. Så fordele soloene likt og jevnt, "No More Lies". Der har du sangen hvor du hører hvordan gitaristene fungerer. Dave først, med sin syke og fulle vibrato solo, den er spessiell, avrundet i kantene. Så tar Adrian over for maistroen, han krasjer soloen til Dave litt, med en virkelig fin start, han bygger den opp på de mørke områdene, hyler litt her og der(Fryser når jeg hører hylene, ah deilig!), går over til noe lyst og raskt, hopper av med en fin ending. "Jeg og er flink skjønner du vel" roper han med gitaren sin, "Se hva jeg fant på i går da". Så tar Janick over, han flimrer over to strenger med løs tapping og plekterskjæring opp og ned, det er utrolig morsomt, så går han lyst, og der hopper han på tonene, å det er faktisk ikke så raskt som man skal ha det til! Så avslutter han med looping av fire toner, ganske så hurtigt. Er ikke Metal noe som skal være hurtig da? Viss ikke kan du gå å høre på vanlig Rock... Men jeg sier det bare, med Bruce i fronten og Nicko bak, gutta er et sceneshow av allerbeste slager, musikken som strømmer løfter deg opp og ned, å så vidt som jeg hører har de faktisk tre kanaler nå, viss du ser det fra scenen mot publikum. Adrian til høyre, Dave i midten, Janick til venstre. Maiden kommer jo til Oslo Spectrum i Juni. Gjett hvem som har fem billetter og skal dit da! (Kan da umulig være meg det?!). Da har det ikke noe å si om jeg havner i fronten av Adrian, Dave eller Janick, det gjør meg ingenforskjell. Kunne tenkt med å stått foran Adrian da, siden jeg vil se og kanskje få med meg noe av det han spiller. Trossalt digger man Maiden, er det vel godt å kunne noen sanger fra dem. Så jeg sier det bare Maiden fanger meg helt og holdent, selv om jeg hører på det meste. Så ikke rakk ned på Janick og Nicko, når Janick har sin stil som er en ting å være stolt av, å heller ikke Nicko med sin enestående tromming som jeg ikke har hørt hos noen andre band. Hvem kan vel slå Maiden da? Da tenker jeg på div metal, hmm.. Manowar? Med sine sanger med bare raskesoloer og samma tekst hver sang, nei... Selv om jeg liker de også.. Kan et bra band bare kokes ned til Iron Maiden!... Takk..
Det du sier om Nicko er jo bare helt absurd. Å klage på at han bruker dobbelpedal er det merkeligste jeg har hørt noen kritisere noen for noen sinne! Han har brukt det i EN sang, og det var ikke han som har ønsket det heller! Dessuten er han stødig som bare det når det gjelder tempo. Jeg elsker Clive og, men Nicko vil alltid være den store trommisten i Maiden!!!