cover

North Atlantic Treaty of Love

Giardini di Mirò

CD (2006) - 2nd / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Folk / Alternativ / Indierock / Elektronika / Shoegaze / Hip-Hop

Spor:
Othello
Little Cesar
Blood Red Bird
The Perfect Trick
Given Ground (Alias remix)
Once Again a Fond Farewell (Apparat remix)
The Swimming Season (Hood remix)
Last Act in Baires (The Sea/The Boats remix)

Referanser:
Hood
Piano Magic
Disco Inferno
M83
Pillow
Smog
Alias
Apparat
The Sea
The Boats
Nuccini!

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ugress i Miròs hage

Italienske melankolske drømmerockere (oversatt navn: 'Miròs hage') samler nytt materiale, remikser, eksperiment og en coverlåt til en EP.

Med North Atlantic Treaty of Love benytter italienske Giardini di Mirò EP-formatet til dets oftest utprøvde formål. Utgivelsen inneholder dermed a) remikser av ymse kvalitet, b) en coverlåt, c) utsvevende ambiens, samt d) kuriøse eksperiment.

De som håper på ferskt materiale i samme klasse som bandets glitrende 2003-utgivelse Punk... Not Diet! vil dermed bli noe skuffet, for bare åpningssporet Othello kan tolkes som en reell ny låt fra det eklektiske bandet, og den er nok også heller aller mest å regne som en utforskende ferd i landskapet mellom Piano Magic og Hood.

Med en 4/4 rytme, skimrende gitarer, distansert vokal, dansbar synthgroove og et elektronisk bakgrunnsteppe, blir sporet muligens representativt for en ny retning for det tidligere hovedsakelig analoge bandet. Men om dette er tilfellet avsløres nok heller ikke før neste fullengder, allerede nå tildelt både tittel (Dividing Opinions) og utgivelsesdato (tidlig 2007).

Uansett distanserer bandet seg med NAToL på klokt vis videre fra deres aller tidligste uttrykk av malende stemningsskapende og utagerende crescendoer à la Mogwai anno 1997 – noe også Punk... Not Diet! uttrykte, men der med langt høyere treffprosent og affekterende resultat.

Allikevel, allerede nevnte Othello må klassifiseres som ganske vellykket, selv om gitarist Jukka Reverberi ikke imponerer nevneverdig i hans gjesteopptreden som hovedvokalist. Men på tross av det første sporets ankepunkter blir det påfølgende enda mer ujevnt i dens heller uheldige fusjon av bandets patenterte melankolske gitar- og blåser-drevne oppbygginger og – energisk utagerende rapping. På Little Cesar lånes mikrofonen altså dermed bort til gjeste-MC Tom de Geeter, fra Giardini-medlem Corrado Nuccini og hans likelydende ille sideprosjekt Nuccini!, som freser ut liksom-røffe fraser på pinlig og gremmelig vis, og selv om sangens instrumentale partier er godkjent storslåtte er det uansett en befrielse at den takker for seg etter korte 2 minutter og 44 sekunder.

Heldigvis avløses den av utgivelsens utvilsomt best spor, og et av bandets svært populære live-numre; en stemningsfull og tilbakelent versjon av Bill Callahans (aka Smog) melankolske perle Blood Red Bird. Giardini di Mirò gir her låten fra briljante Red Apple Falls (1997) et mer jazzet preg, en enda dystrere stemning, noen avslutningsvise italienske strofer, og en løs, tåkete ramme som kler den på et mer gåtefullt vis. Som coverversjoner flest tar man seg igjen i å egentlig foretrekke originalen, men Giardini di Mirò lykkes med det viktigste her; å gjøre låten til sin egen, med deres eget uttrykk og deres egne alltid atmosfæriske stemninger som dominerende hovedramme.

Heller ikke på resten av platen velger man bort original-versjoner, for like kvalitetsmessig ustabilt er uheldigvis også kolleksjonen av andre artisters Punk… Not Diet!-remikser. Anticon-artist Alias går til og med i remiks-felle nummer én; på Given Ground legges det til en mer utadvent hip-hop beat – og ingenting annet, mens The Sea i samarbeid med The Boats gjør Last Act in Baires, en allerede noe sedativ affære, enda mer utsvevende og uforløsende.

Apparat gjør heller ikke noe nevneverdig nytt med Once Again a Fond Farewell, men laget av tykk synth-droning som legges over refrenget gir tidvis velkomne hint til franske M83. Heldigvis bevares vokalist Alessandro Raina og hans angstfylte og intense strofer i disse bidragene, et element som med disse alternative versjonene beviselig nok opptrer best i samspill med bandets egne originale arrangement.

Bare det tidligere nevnte referansepunktet Hood klarer å bekle deres versjon av Swimming Season med nok endringer til å skille den tilstrekkelig fra originalen samtidig som deres eget lydbilde ivaretas. En stødig og standhaftig ryggrad av sakte kolliderende trommer omringes da av elektronisk prosesserte og svimlende psykedeliske støyelementer, mens Rainas vokale ytringer, også de forvrengt til det nesten ugjenkjennelige, akkurat klarer å minne oss på hvilken sang Hood sitt resultat egentlig hadde som utgangspunkt.

Sammen med Blood Red Bird-coveren blir da dette i ensomhet North Atlantic Treaty of Love sine eneste interessante spor, fra en EP-utgivelse som med fordel kunne blitt trunkert ned til singelstørrelse, da med Othello som a-side og de to andre nevnte høydepunktene som bonus-tillegg. Men på den annen side, litt urovekkende med tanke på bandets neste fullengder ville det da uansett ha blitt når utgivelsens to beste spor egentlig ikke er bandets egne.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


North Mississippi Allstars - 51 Phantom

(Tone-Cool / WEA)

NMA etterlater de fleste andre redneckband med kjeften full av støv.

Flere:

Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos
Prince - One Night Alone ... Live!