cover

From The Cradle To The Rave

Shit Robot

CD (2010) - DFA / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Techno / Elektropop

Spor:
Tuff Enuff
I Found Love
Losing My Patience
Take Em Up 2
Grim Receiver
Simple Things (Album Edit)
Answering Machine
I Got A Feeling
Triumph

Referanser:
Daft Punk
Modeselektor
Kraftwerk

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sterk debut

Silkemyk og til tider mørk electro fra Tyskland med retro elementer i ganske episk presentasjon.

Oppkalt etter en litt uheldig tegning av en robot stiller Marcus Lambkin opp med sitt debutalbum From The Cradle To The Rave. Et tilsynelatende datert uttrykk men ganske effektfullt og passende på en litt downbeat elektroskive sluppet på DFA Records som ikke er til å forveksle med gruppa Drug Free America som høstet sin største suksess på 80' og 90' tallet og lurte i samme sjangerpølen.

Åpningen er spartansk på denne skiva men like fullt fengende og toneangivende. En spretten halvvrengt synthbass med lett rytme og litt klassisk Tysk technovokal av den mannlige og kortfattede varianten. Men djevelen er i detaljene og når Marcus lurer inn en dose hvit støy i brekkene på åpningslåta forsvinner tvilen om at dette er kokt ihop etter noen form for tradisjonell oppskrift. Med en to minutter lang klimprende outro kompet av syntetiske strykere setter dette tonen for resten av albumet.

Neste spor med tittelen I Found Love minner om Daft Punks Da Funk spilt baklengs før brumlevokalen forklarer at dette er en klinelåt for musikkbevisste elektrogotere komplett med lett germansk aksent. Denne fortoner seg også som en litt todelt affære med en spenstig synthmodulering som begynner midt i og følger på til slutten med melankolske synthakkorder på toppen før dunkelheten kommer tilbake på slutten med vokal og suggerende minimal rytme.

Formkurven stiger ytterligere når du får tørr synth servert med basic lo-fi trommemaskin og myk kvinnevokal på Losing My Patience krydret med spoken word mot slutten og uten noe spesielle krumspring. Før neonpenselen blir dratt fram og brukes heftig på Take Em Up 2 hvor harmoniene mellom vokal og melodi blir mye mer fremtrende og hvor teksten følger en mer tradisjonell vers refreng form i forhold til de foregående repetitive mantraene som er ytret så langt på albumet. Og med en ganske uventet gitaravslutning som er stødig og trygt plassert i lydbildet.

Grim Receiver tar over litt nedenfor den forrige slapp og har gitarplukking fra begynnelsen av ikledt litt drønnende pauker og et vagt rumlende bakteppe av ambiens. Dette utvikler seg fort til å bli en episk greie på åtte og ett halvt minutt med stadig mer gitargnell og bluesriffing snirklende imellom en litt andpusten vokal og en banal men veldig effektfull arpeggio.

Gitaren avløses så av klavertraktering over de neste låtene Simple Things som er et ode til livets ubekvemmeligheter og de enkle ting som blir kompliserte uten kjærligheten som av den klagende vokalen tydelig er tapt. Det høres faktisk ut som Prince til tider med klaustrofobiske hyl. Og Answering Machine som også er en kjærlighetsorientert klagesang over mangelen på kommunikasjon og med litt fantasi kan tolkes som et tilsvar på foregående låt.

Nest siste spor har samme romklangpregede pianoriffing og både låten og tittelen I Got A Feeling smaker klart av 90-tallets rave anthem ikledt 2010's elektropopklær. Men den småklamme følelsen slipper straks taket når siste spor Triumph setter igang med veldig retro 8-bits såkalt SID Chip lyd eller chip musikk på folkemunne. Dette glir over i ett gledelig gjensyn med gitarriffingen og paukene som blir dratt ut i ett mantra som drukner i ekko og minner om afrikansk sang før en standard casio bossanova rytme leder oss ut i stillet og slutten på albumet.

From The Cradle To The Rave fremstår som et veldig helhetlig og gjennomtenkt album med en smak av Berlin og støvete techno klubber og et tilsynelatende retro lydbilde. Lengden på låtene underskrider sjelden fem minutter uten å virke repetitivt og dette egner seg like så vel gjallende igjennom et lagerlokale som en luksuriøs klubb og til og med din egen lune stue med en flaske vin og levende lys. Perfekt i høstmørket for elektropopinteresserte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Einar Stray - Chiaroscuro

(Spoon Train Audio)

Stray forener indiepop, indierock og klassisk musikk på en særegen og drivende god måte.

Flere:

The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky
TV on the Radio - Dear Science