Everybody Down

CD (2002) - Rykodisc / MNW

Genre:
Rock

Spor:
Everybody Down
Open Wide
In Your Car
This Time
Never
In The Wonder
Streams
The Darkest Night
Where Did You Go
Breathing
You Thought
Overboard

Referanser:
Lackluster
Muse
Radiohead
Chuck E. Weiss
Hole
Morphine

Vis flere data

Se også:
Everybody Down - Matthew (2002)

Muse-kopister og blodfattige collegerockere

Lyden av A4-gitarrock har aldri vært sterkere enn med Matthew.

Av Pål M

Del på facebook22.09.2002

Matthew er 3/4 av restene av Lackluster, et gitarbasert rockeband fra Chicago. Matthew er nok et gitarbasert rockeband fra Chicago, hvis debut her ligger foran oss i form av Everybody Down. Hvis du som leser merker at jeg allerede begynner å bli ganske spydig i omtalen av Matthew, så har du helt rett. Som det etter hvert skal vise seg, er dette langt fra bra. Provoserende under pari er vel en betegnelse som skulle dekke denne utgivelsen ganske godt.

Men la meg forsøke å forklare hvorfor. Matthew har laget en rockeplate med vekt på Brian McSweeny sin Muse/Jeff Buckley-aktige vokal og pompøse, flytende og astrale rockelåter som stadig kneler og faller ned fra himmelen de blir forsøkt hengt opp på. Førstesingelen Everybody Down høres ut som en anemisk utgave av Foo Fighters. De fleste klisjeene innenfor collegerock og standard radiorock prøves ut fortløpende, kanskje med unntak av tilnærminger til begrepet humor. For dette er humørløst og dypt alvorlig.

Matthew er absolutt et band som kan spille, men det er sjelden at kun denne evnen hjelper særlig når man skal lage noe som fenger et publikum som allerede er totalt mettet på denne typen musikk. På This Time kliner gutta i gang med en nu-metall-aktig ballade, der det hele veien gjøres forsøk på å framstå som et følsomt-men-hardtslående rockeband, mens det hele strander langt ned i en svulstig patos.

Men lyspunkt finnes: In The Wonder er såpass enkel og pen at bandet klarer å stable på beina en troverdig og vakker rockelåt av det sympatiske slaget. Men følelsen av å ha hørt akkurat denne låten hos et hundretalls forløpende artister er dessverre svært sterk.

Noen band har godt av å bli holdt igjen av sitt plateselskap, til musikken modnes såpass at de fleste elementer fra låtskriverkvalitet til formidlingsevne sitter som det skal. Matthew virker nok mer prematurt enn man skulle vente av en såpass omfattende debutlansering. Sjelløst, A4 og tamt blir det, i tillegg til en meget sterk deja vu-følelse. Løp og kjøp noe annet!