cover

Sea Lion

The Ruby Suns

CD (2008) - Memphis Industries / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Drømmepop / World

Spor:
Blue Penguin
Oh Mojave
Tane Mahuta
There Are Birds
It's Mwangi in Front of Me
Remember
Ole Rinka
Adventure Tour
Kenya Dig It
Morning Sun

Referanser:
Beach Boys
The Beatles
Paul Simon
Depeche Mode
The Polyphonic Spree
Yeasayer
Panda Bear

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Musikkens globalisering

Den globale verdensorden har tatt et fast grep om indierocken.

Ettersom nasjonale beboere innenfor ulike land blir et stadig mer flytende begrep, blir de ulike kategoriene for å adskille mennesker og deres etnisiteter stadig viktigere og vanskeligere. Landegrensene forskyves kontinuerlig av blant annet evolusjonen, og en flyreise kan ta deg fra snøkledde fjell til dampende hete på under en halv dag. Det gjør at impulsene til å skape noe tilrettelegges i bredere skala på en måte som for 100 år siden var bortimot utenkelig.

I noen tilfeller gjør det noe med mennesker som skaper musikk og produktet de skaper, noen vil eksempelvis om de blir stående fast på en flyplass mellom Frankrike og Brasil sette seg ned med penn og papir og lytte. Turnélivet er på mange måter en moderne nomadekultur hvor artistene tar med seg instrumentene på en musikalsk rundtur fra nord til sør, og er man åpen for nye impulser er det mye kultur å forsyne seg av langs flystripene.

The Ruby Suns er historien om amerikaneren Ryan McPhun som reiste fra sitt hjemland på tvers av verden for å bosette seg i New Zealand; hvor han fant at musikken hadde større sjanse for å utvikle seg. Her blant zebraer og maorier fant han fotfeste for sin identitet og sin musikk, på den andre siden av kloden velger McPhun å utarbeide sin amerikanske musikkarv. For lytteren blir det et møte mellom øst og vest; mellom Beach Boys og Moana and The Moana Hunters, og selv om avstanden er lang mellom de to landene finner man at musikken i grunn har ingen grenser; om man velger å la den leve sitt naturlige frie liv.

Flukten fra ensidigheten

På Ruby Suns siste album Sea Lion kan du høre McPhun og hans venner interraile seg veg gjennom verdens musikkhjørner; her er voice-overs fra flyplasshøyttalere, sanger på New Zealandsk stammespråk, litt britisk post-punk, amerikansk 60-talls psykedelia og kenyanske Masai-kor; alt er det favnet inn under en slags virkelighetsflukt fra noe personlig; noe vi ikke får se. For det å reise bærer med seg mye følelser, og det er ikke alltid man reiser like mye til noe som fra noe.

Sea Lion er et ambisiøst forsøk på å huse et bredt spekter av musikalske influenser under samme tak av musikere, og det gjør at platen sparker litt i alle retninger, ved tidlige gjennomlyttinger kan dette virke påtatt eksperimenterende. Det tar nemlig tid å se helheten i puslespillet, og undertegnede skal ikke på noen som helst måte hevde å fasiten til hva i alle dager denne platen egentlig handler om. På den annen side er det en veldig visuell plate som har som mål å gjenskape bilder, følelser og minner fra ulike steder du har vært eller skal reise, den er derfor svært kontekstuell og individuell. Det er en plate som er like god om du sitter fast på en flyplass på veg sørover til Argentina eller du står fast i trafikken i India, det gjør den ubestemmelig befriende og svært moderne.

En moderne plate fra en pluralisert verden

Forskjellen mellom verdensdelenes kulturelle utrykk har alltid vært tilgjengelig for å kunne ha stor influens på populærmusikken, men det er i variert grad at man har hatt muligheten til å de plukke opp og bruke det aktivt; her har avstander vært en klar hindring for mange. I en moderne pluralisert verdensorden blir det stadig lettere å høre hvordan musikalske identiteter forflytter seg på tvers av landegrenser; ikke minst ettersom turnélivet har et blitt videre begrep med stadig flere kontinenter som åpner seg for hverandre; men også i frykt for å være del av en musikalsk stagnasjon: - Å spille i en gruppe som kun adapterer britisk post-punk á la Joy Division vil kunne være like uinteressant for en moderne (og krevende) lytter, som en innbygger som kun ønsker å forholde seg til sin egen folkerase.

Kampen om plassen for nye etnisiteter med sine ulike kulturuttrykk i nye landeområder er i ferd med å gjøre en markant og smittsomt inntrykk på den amerikanske indierocken, det gjør at stadig flere merkelige elementer sniker seg inn under huden på komposisjonene, og løfter de platene som vellykket klarer å balansere de pluraliserte influensene inn i egne rammer. Platen Sea Lion står i et vegkryss ved ekvator og kan føle solens kraft stemme instrumentene, kjenne bruddet med gravitasjonen forflytte menneskeraser på tvers av landegrenser; og samtidig stå stødig plassert i en liten landsby i New Zealand å titte utover, mens de spiller sin herlig befriende indierock for de moderne mennesker.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.