cover

Wind on the Firecracker of the Building Next Door

Marina Lazzara

CD (2004) - Pax

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Folk / Pop / Singer/songwriter / Lo-fi

Spor:
Interlude I
Corner Café
Flower Tree
Interlude II
Words, Birds, Sun Stickers and a Road
Sun On the Moon
Josephine's Hair
The Backdrop Line
Interlude III
Ferris Wheel Song
Flowers Falling From Your Back
Interlude IV
Song of Myself
Formula That Don't Work
Blue Fish Bowl
Sounds at South Van Ness
Interlude V

Referanser:
Cat Power
Nina Nastasia
Kristin Hersh
John Frusciante

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Dogme

17 ender. En hagle. Et skudd. Fem ble med hjem til middag. God jakt?

I overgangen mellom 1980/90-tallet gikk populærmusikken gjennom en aldri så liten revolusjon. En revolusjon diskret av natur, men med et betydelig utslag på dagens musikk-konsumpsjon. Utviklingen og masseproduksjonen av lydinnspillingsutstyr førte til en voldsom oppvekst av hjemmestudioer der musikk kunne produseres både raskere og billigere. Et uendelig antall artister og band som sto i kø utenfor de etablerte selskapene fikk nå en snarvei til platedrømmen, og som et resultat økte antall utgivelser i platemarkedet eksplosivt. Veien mellom artistens mikrofon og lytterens øre ble merkbart forkortet.

Revolusjonen hadde en svært positiv effekt på fremdyrkingen av både genremangfold og kreative talenter. Spesielt de som konsentrerte seg på sampleren som et instrument brøt nytt land for måter å lage musikk på, samtidig som de beste kom opp med lydlandskaper som i kvalitet tangerte, og i noen tilfeller gikk forbi, de tradisjonelle/profesjonelle studioene. Andre var mindre "heldige" med lydproduksjonen og presenterte album som tidligere ville blitt forkastet i et audio-kvalitativt perspektiv. I "gamle dager" kalte vi dem demoer.

Gjennom 90-tallet ble imidlertid toleransen til "dårlig lyd" gradvis omfavnet av et større publikum. Under kategoriseringer som 'lo-fi' og 'no-fi' dreiet enkel/sparsom lydproduksjon seg til å bli et estetisk bevisst uttrykksvalg for flere artister. I et mangfoldsperspektiv er dette noe jeg har ønsket velkomment, men jeg skal ikke stikke under en stol at jeg på et personlig plan har en relativt dårlig lo-fi-kondis og at toleransen min er temmelig lav i møte med mye av musikken som gis ut under denne kategorien.

Det er kanskje derfor med-red Bjørn Hammershaug syns det er interessant å sende den amerikanske poeten og singer/songwriteren Marina Lazzaras solodebut i min retning? Wind on the Firecracker... er nemlig en ekstremøvelse innen no-fi. Samtlige av albumets 17 spor er spilt inn på et 4-spors hjemmestudio i løpet av en ettermiddag, med hjelp fra kompisen Ernesto Diaz-Infante som jeg virkelig må ta sats for å kunne benevne som lydtekniker. Lazzara står selv for vokal og klimpring på en (selvfølgelig) sur el-gitar som stundom søkes vitalisert/variert gjennom bruk av effektpedaler. Låtene beveger seg temmelig jordnært mellom referanser som Kristin Hersh og Nina Nastasia, samt John Frusciante i tiden da han slapp de 12-sporseksessene Niandra Lades og Usually Just a T-shirt på midten av 90-tallet.

I utgangspunktet skulle fire spor være mer enn nok til å fange Lazzaras uttrykk, men vi kommer dessverre ikke utenom begrensingene som ligger knyttet til denne typen opptaksutstyr. Frekvensene kuttes i de øvre og nedre delene av registeret, og det låter generelt som om låtene er sunget/spilt gjennom et tykt ullteppe. Dette er spesielt plagsomt på spor som Sun on the Moon, The Backdrop Line, Ferris Wheel Song og Formula Don't Work, der Lazzaras fuzz-gitar flyter som en fresende, monoton dur gjennom nesten umerkelige akkordskifter. Gudskjelov holder hun sin behagelige, Madonna-aktige stemme lavmælt kontrollert, og således fri for kjedelige forvrengninger. Det gir oss muligheten til å høre hva hun faktisk synger, hvilket må ses som en ren bonus i denne settingen.

Albumets gjennomløpende lyd-monotoni understrekes av at det aldri legges kunstig klang på verken stemme eller gitar. Det låter derfor fryktelig tørt og kjedelig, selv når hun søker å skape variasjon gjennom de fem lydcollagene som ligger spredd utover plata. Men, når alt dette er sagt klarer ikke det håpløse lydbildet å sparke beina under styrken i flere av låtene Lazzara presenterer. Jeg har faktisk falt smått for enkle og melodiske godbiter som Words, Birds, Stickers and a Road, The Backdrop Line, Flowers Falling From Your Back og den gjennomvrengte Blue Fish Bowl. Jeg syns i tillegg at Lazzaras gitarspill, som hviler mye på åpne akkorder, tidvis er over snittet interessant i et singer/songwriter-perspektiv. Mot en tenkt backing fra bass og trommer hører jeg at gitarfigurene i spesielt Flower Tree, Words, Birds.., Ferris Wheel Song, Flowers Falling... og Song of Myself har mye til felles med Sonic Youths i årene 1988-92.

I helhet er det imidlertid krystallklart at låtene har et høyere ambisjonsnivå enn det lyden makter å gi dem. Og det å peise sammen 17 spor i løpet av en ettermiddag lukter unektelig mer av et stunt enn et fokus på musikken som ligger i bunn. Når jeg i tillegg må lete såpass mye for å finne fram til det lille knippet av låter jeg liker, får denne skiva mest preg av å være en øvelse i utholdenhet. Det er ikke jeg særlig interessert i, men dersom du er en vilkårsløs nyter av lo-fi skulle en av de mest ultimate bordsetningene innen stilen være dekket.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo