cover

New Love

Former Ghosts

CD (2010) - Upset the Rhythm / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Alternativ / Post-punk / Kunst / Indiepop / Goth / New Wave

Spor:
The Days Will Get Long Again
Winter's Year
New Orleans
Until You Are Alone Again
Chin Up
And When You Kiss Me
Taurean Nature
Trust
Right Here
I Am Not What You Want
Only In Time
Bare Bones
New Love

Referanser:
Zola Jesus
Xiu Xiu
Small Black
Björk
Joy Division
The Postal Service
The xx

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Dødsangst fra ventehallen

Former Ghosts andreplate serverer styggpen post-punk med elektronisk fortegn, og lyder tidvis som et Postal Service post mortem.

Man liker Bob Dylan, selvsagt, og han er med rette blitt kanonisert som en av nittenhundretallets største popmusikere og -poeter (skjønt, da jeg så ham spille foran titusener av mennesker på Orange Scene på Roskilde i 2006 var jeg i ferd med å duppe av – mer introvert og gubbete mann har jeg ikke tidligere sett på en scene). Likevel, selv om store deler av diskografien hans – for min egen del er det i særdeleshet enkeltsporene Northern Girl og Don't Think Twice It's Alright som ikke vil slippe taket – har brent seg inn i den kollektive musikalske hukommelse, så og si, er det noe i Dylans lydbilde som er meg et irritasjonsmoment uten like: munnspillet. Å, hvor det munnspillet evner å skjære gjennom luften som et sylskarpt barberblad, det er så skarpt og lyst og høyfrekvent at det blir regelrett plagsomt til tider.

Disse tankene blir vekket til live under lyttingen til Former Ghosts' andre album, New Love. Og ikke uten grunn. Platen fortsetter der forgjengeren Fleurs slapp, på godt og vondt. Men idét en vibrerende, skingrende synth som lyder som den er prosessert gjennom sprengte høytalere ledsager vokalist Freddy Rupperts uinteresserte stemme i åpningslåten The Days Will Get Long Again – han lyder nesten neddopet, til tider – er det mest på vondt, kanskje. Men også Fleurs inneholdt synthlyder som i uttrykk spente fra kjøpesenterjingles til piggtrådtechno, og bandet entrer snart igjen sfæren av mer eller mindre spartansk anlagte rytmespor, ofte av den programmerte sorten, mens melodiene svever oppå – som tordenfugler der oppe, snarere enn svaler – anført av de stadig tilstedeværende og tidvis enerverende synthesizerlydene. Det lyder hult, på en måte, som skulle sangene være fremført i en stor ventehall hvor romklangen skapte ekko og forvrengte uttrykk.

Former Ghosts lyder utpreget mer elektronisk nå enn sist, synthdominansen i kombinasjon med rytmespor som spenner fra det tilbakelente og trip- hop-aktige via høyfrekvente drum-n-bass-utløsninger (men også enklere rockbasert ett-to-tromming fra trommesettet) sørger for dét. Det er likevel vanskelig å skulle sette bandet i bås, ettersom det hele tiden hviler over platen en følelse av ubesluttsomhet, av rastløshet, av tvetydighet. I en og samme låt kan tankene refleksartet gå til referanser med stort sprik: Four Tet-lignende organisk elektronika her, en The Magnetic Fields-ballade der, post-punk-atmosfære der; i kulissene her spøker nemlig ett av postpunkens gjenferd, Joy Divisions Ian Curtis. Den mørke, halvfalske uengasjerte stemmeprakten til Ruppert fremkaller noe av sistnevntes egenskaper, og i de tilfellene hvor vokalen innehar noe man kunne kalle energi, er det i formidlingen av følelser som desperasjon, angst og depresjon (og kjærlighetssorg?) snarere enn noe annet.

Tatt i betraktning Rupperts mørke monotoni i den vokale fremførelsen fungerer bidragene fra Nika Roza Danilova – bedre kjent som Zola Jesus – som motvekt; den ikke bare kontrasterer og differensierer, men også balanserer lydbildet en tanke. Rupperts falske halvdesperate svanesang og Zola Jesus' karakteristiske søken gjennom hele registeret, fra ømt til energisk (og om Rupperts spøkelse er Ian Curtis kunne man tenke seg såvel Yoko Ono som Björk og Kate Bush lure i Danilovas kulisser), balanserer på hver sin side av en høy, smal mur, eller noe, hvor disse blaffene av synther som stikker og skingrer og hviner hele tiden truer med å vippe dem av pinnen. Eller muren, altså.

Dette uforløste og ubesluttsomme preger lydbildet – det som kunne vært upbeat indielåter er pakket inn i tåkelag av piggtråd, nydelige ballader blir tilsmusset. Låten Taurean Natures tvetydige natur utgjøres av boblende beats og suicidal vokal, det lyder som et Postal Service post mortem. Eller som et destruktivt The xx. Men oftest er det dette post-punk-uttrykket i symbiose med elektronisk utfoldelse som får gjøre seg gjeldende. Og, i Bare Bones tar depresjonen overhånd: Her brister vokalen, det lyder som om Ruppert er på gråten, i ferd med å bryte sammen. Sjalusi og den forgangne og fortapte kjærlighet er en evig kilde til popmusikk, selv i den mørke elektronikaindieverdenen:

I hope he makes you feel safe / Knows our places to kiss

When he looks in your eyes do you do the same shy glance away

[...]

Will he sacrifice anything just to see you smile?

I waited my whole life to find you / But I'm not the one you waited your whole life to find.


Den langdryge låten bølger seg fremover, gråten er nær, det er et saktegående elektronisk maskineri. En beat drønner sakte og monotont, lik taktfaste hjerteslag, og den skingrende deppevokalen forstyrres kun av tynne tråder av synth, lik tynnslitte nervetråder som makter å holde det hele på plass. I et lynraskt omslag oppnås hjerteflimmer fremfor hjerteslag, et crescendo i et øyeblikks hastighet, hunder bjeffer i bakgrunnen, støyen er tilbake.

Antagelig var det på Lydverket, at jeg nylig så en reportasje om hvordan kombinere upbeat og dansbar, "glad" musikk, med tekster som spant rundt alvorlige – triste – tema. En tilsynelatende paradoksal metode, men mange artister maktet ikke bare denne balansegangen, de anså det heller ikke for å være to ting som utelukket hverandre. Men Former Ghosts bedriver ikke balansekunst på denne måten. Det blir liksom aldri lystig, i alle fall, såpass er helt sikkert. Og det siste sporet er talende. For det som kunne ha vært den roligste, mest melankolske The Magnetic Fields-balladen, blir overskygget av denne støyen – som bakgrunnstøy, som tinnitus – som hele tiden ligger og durer i for- og bakgrunnen, frem og tilbake. Små hvinende synther sniker i bakgrunnen og summer som vepser i et vepsebol eller som tusener av gresshopper der ute i vegetasjonen. Og en vedvarende banking i bakgrunnen – er det noen som hamrer, som slår med en stokk i gulvet? Denne overlagte hangen til å legge over låtkonstruksjonene et slør av skurr er typisk for bandet.

Men låten er vakker den, altså. Og så er det slutt.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


The Machines - Stereotypes

(C+C)

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Flere:

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream
Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970