cover

Do They Love You Now?

Fallen Fowl

CD (2006)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Jazzrock

Spor:
A Loss Deliberate
Happy
The Silent Gaps
Do They Love You Now?
Someone to Abduct
Advent

Referanser:
Dream Theater
Genesis
Nightingale
Jethro Tull
Marillion
Opeth

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Your victory is a massacre

Et spennende duo-prosjekt med sans for små-eksentrisk jazz og god gammel progrock.

Det dukker stadig opp nye spennende prog-konstellasjoner for tiden, og et av de nyere tilskuddene på den norske scenen er Trondheims-baserte Fallen Fowl.

Medlemmene har tidligere og på hver sin kant vært innom en rekke andre band, men det var i bandet TiaC at herrene Ellingsen og Husum først fikk muligheten til å samarbeide. TiaC bestod utelukkende av medlemmer som hørte til studentmiljøet i Trondheim, og det var etter at dette opphørte å eksistere at Fallen Fowl skulle få mulighet til å blomstre ytterligere - inntil da var det kun som et sideprosjekt å regne.

TiaC ga ut en selvfinansiert 5-spors EP i 2004, og rent stilmessig er det ikke altfor stor forskjell på disse gruppene. Materialet ble i begge tilfeller hovedsakelig ført i pennen av maestro Ellingsen, men arrangert i fellesskap med de øvrige medskyldige. Fallen Fowl er nok ikke så jazza som TiaC, men heller litt mer svevende og svulstig - en konsekvens av at Ellingsen nok har fått noe friere tøyler her.

I utgangspunktet består denne demoen av fire flett nye låter, innspilt i løpet av en toårs periode inntil lanseringen i 2006. I tillegg til disse får vi servert to låter fra Fallen Fowls to forrige demoer - i en mer finjustert og nyoppusset forfatning. Alt i alt er dette en 38 minutter lang fornøyelse med innslag av blant annet saksofon, fiolin og fløyter.

Innledningsvis er A Loss Deliberate ganske heavy, men beveger seg etter hvert inn på mer folkaktige rytmer. Ei særdeles fargerik låt, tør jeg påstå, åpner ballet, og fiolinen setter en ekstra liten spiss på det hele. Kontrastene er mange; fjærlett fiolinspill og tung riffing innleder låta på en småfrekk og litt utfordrende måte, for så å bli avløst av mer klassisk Jethro Tull-lignende greier like etter. Den akustiske gitaren rekker å bli hyppig brukt både under versene og solo-partiet, og i det hele tatt er jeg imponert over at Ellingsen greier å putte så mange forskjellige ting inn i ei låt på fem og et halvt minutt. Absolutt et høydepunkt.

Happy ligger i mine ører i et landskap ikke langt fra Opeths Damnation, men litt utover er det ikke til å stikke under en stol at mannen også nok har hørt en del på Marillion. Tenk deg en blanding av Braves roligere øyeblikk og Dream Theaters lengre og mer løsslupne instrumentalpartier, og du har i hvert fall et visst begrep om hva som skjer her. På vokalfronten er det nok vanskeligere å trekke paralleller, siden Ellingsen har en litt spesiell stemme, men sjel og innlevelse er tydelig til stede, og dermed blir det kanskje ikke helt upassende å nevne Steve Hogarth som referanse?

The Silent Gaps er tredje låt ut, og allerede fra start gir bassist Eirik Husum seg til kjenne, og det bør nevnes at dette er en svært habil bassist, på linje med både John Myung og Pete Trewavas (henholdsvis Dream Theater og Marillion). Selve låta er nok kanskje litt mer direkte enn de to første, men krydret med både lydeffekter, vokale samplinger og en aldri så liten saksofon-solo byr også denne seg fram som et interessant stykke musikk.

Tittelkuttet er innledningsvis ikke helt forskjellig fra The Silent Gaps, med tanke på Husums basslinjer, men perkusjon og smågrinete (les: heavy) gitarer sørger for at åpningssekundene skiller seg ut som kanskje det mest heavy på hele demoen. Videre er Do They Love You Now? Noe mer basert på clean-partier, men det varieres med gitarsoli mellom versene. Jeg er fristet til å trekke inn Opeth i sammenligningen også her, men Nightingale (et av Dan Swanös mange prosjekter) er også et spennende alternativ.

Et noe eldre innslag finnes i form av Someone to Abduct, som for anledningen er remikset og restaurert. Denne ble opprinnelig innspilt i forbindelse med Confuses and Infuriates Us allerede i 2003, og har en god stund ligget ute på Urørt. Dette er relativt stillferdig prog, uten de helt store utskeielsene. Atmosfære og stemning er stikkord her, og litt spesielt er det å høre Ellingsen "synge duett" med seg selv. Over ganske greie gitarlinjer ligger svevende synth som et varmt og mykt teppe over en vinterfrossen skrott, mens lyd- og stemmesamplinger gir låta mystikk og spenning – to vitale ingredienser når det skal dveles ved et såpass omfattende tema som det overjordiske. Spesielt her er et teksthefte sårt savnet, siden dette som nevnt er et noe spesielt emne, men så lenge musikken ikke tar skade av det legger vi oss ikke opp i bagateller.

Fallen Fowls siste innslag denne gang er den aldeles nydelige Advent - en pianoballade av de sjeldne. Ord blir fattige. Nydelige pianoganger ikledd et slør av delikate strykere, komplettert av Ellingsen's flotte vokallinjer og tekster gjør at denne anmelder faktisk må ty til tårene. Avslutningsvis sørger et fyldig kor (hvis stemmer alle faktisk tilhører Ellingsen selv) for en nærmest sakral stemning og holder liv i Advent helt til den ebber ut i stillhet. Om en skal beskrive stemningen denne låta skaper, måtte det bli omtrent som når du tar et siste farvel med en som har stått deg nær. Tenk deg at du ser den du har mistet gå inn i lyset, mens det vidunderlige koret følger ham eller henne trygt over til den andre siden. Koret fader ut, lyset blir gradvis borte, og så er alt... slutt...

Jeg vil likevel trekke litt for produksjonen her. Vel låter det gjennomført og flott, men jeg savner litt mer trøkk og saft noen steder. Til neste utgivelse forventer jeg at et plateselskap har tatt til fornuft og signet kara!

Inntil da kan Do They Love You Now? bestilles gjennom bandets hjemmeside.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: