cover

200 KM/H In The Wrong Lane

t.A.T.u.

CD (2002) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Club / Elektronisk / Rap

Spor:
Not Gonna Get Us
All The Things She Said
Show Me Love
30 Minutes
How Soon Is Now
Clowns (Can you see me now?)
Malchik Gay
Stars
Ya Shosla S Uma
Nas Ne Dagoniat
Show Me love (Extended version)
30 Minutes (Remix)


CD-ROM:
Behind The Scenes With Julia & Lena
All The Things She Said (Video)

Vis flere data

Se også:
Dangerous and Moving - t.A.T.u. (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Russera kommer!

Russian teens exclusive! Watch Julia and Lena take on a gay tumble in the hay!

Det var bare et tidsspørsmål før det skjedde. Det er tross alt 13 år siden jernteppet falt mellom det tidligere Sovjetunionen og Europa/Vesten. Før eller siden måtte det komme noen navn som kunne gi identitet til russisk populærmusikk. Jeg mener ikke nå spredte, "ensom ulv"-kredsankere som DJ Vadim og DJ Groove, eller noen servile 80-tallssminkede og krepphårede bidrag med utreisetillatelse begrenset til Melodi Grand Prix. Jeg snakker Major League; Billboard, UK Top Twenty, firefargers oppslag i Rolling Stone, NME og andre viktige meningsbærere i det store kommersielle og internasjonale pop-markedet.

Når de nå trenger igjennom den vestlige MTV-sfæren skal jeg love deg at det ikke er noen tilfeldigheter som ligger bak. Å, neida! Nårrem kommer så errre på natta og med et smell. Jepp, her ligger det studier og kalkyler til grunn. Og kalkylene det er det en 35-årig russer ved navn Ivan Shapovalov som står for. Han har gjort en ekstremt god jobb.

En så god jobb, faktisk, at jeg midlertidig skal legge bort de to frontende pikebarna og ta dette obskure Malcolm McLaren/Colonel Parker-hybridet (tidligere inflytelsessterke managere for Sex Pistols respektive Elvis) i nærmere øyesyn. Shapovalov er nemlig en liten luring. 35-åringen har en formell utdannelse som psykiater - en utdannelse han i løpet av 90-tallet omsatte i russisk reklamebransje, hvilket kom godt med da han rundt 1998 begynte å sette Russlands økonomiske og kulturelle verdensry i sammenheng. Russlands BNP henter som kjent sin størrelse på hovedeksportartikler som korn, energi, metallutvinning og olje. Dertil kommer et ikke ubetydelig uoffisielt BNP fra narkohandel, prostitusjon og porno.

For en erfaren reklamemann var resten egentlig rein matte - her lå det elementer som i kombinasjon med musikken kunne gi storeksport. Skal vi se: Musikk + olje? Nja, i enkelte submiljøer kanskje. Musikk + metall? Allerede prøvd ut - Gorky Park, anyone? Musikk + dop? Nå begynner vi å nærme oss. Imidlertid fremdeles for uspiselig til å sanke majoritetens velvilje. Musikk + porno? Yess, der var'n! Hva med å ta imaget til Britney Spears, multiplisere med 2 og deretter overstyre produktet? Hmm, smaker kylling.

OK, overstyring. Hva må til? I Britney Spears' debutvideo opptrer hun som tyggegummityggende lolita iført skolepikeuniform. Hvordan ta'n enda lenger ut? Aha, TO ungjenter i skoleuniform, som... som KLINER med hverandre. Fett! Da denne formelen ble regnet ut hadde Shapovalov allerede i 1999 sanket inn de to trettenåringene Julia Volkova og Lena Katina til "foredling". Innen kalkylene var ferdigstilt hadde jentene rukket å bli 16 og det var på tide å gjøre teori til realitet. Musikalsk skulle det ikke all verdens til - det er mange spiselige elementer å sanke mellom FM-pop og clubbing. Noen halvhabile låtsnekrere ordner den biffen, så det tenker vi ikke så mye på i utgangspunktet.

Jeg vet ærlig talt ikke hva slags moralsk standpunkt jeg skal ta til det produktet T.A.T.U. vitterlig er. I utgangspunktet var det den første lytten til førstesingelen All The Things She Said på radio som fanget interessen min. Lydbildet er sånn rett i bakkant tidsriktig, med frodige trommer, ulmende bass og strålesynther. Vokalen i refrenget var derimot en smule "annsles", det låt omtrent som harde og overlappende harmonier man finner i Karelen, grenseområdet mellom Finland og Russland. Interessen fant imidlertid grunnlag på andre premisser da jeg for første gang bivånet videoen til låta på norsk ZTV. Som kjent viser den de regnvåte og skoleuniformkledde pikebarna Julia og Lena i intimt samvær foran et publikum av vantro og misbilligende ansikter under sorte paraplyer. Scanariet gir dessuten inntrykk av at jentene er internert bak gitter og piggtråd, til allmenn beskuelse, som et freakshow for et voyeuristisk samfunn, symbolisert med tilskuerne som har biler, høybygg og et løpende hverdagsscenario i ryggen. Videoen avsluttes med bilder av jentenes ryggtavler mens de vandrer hånd i hånd ut på et stort åpent område utenfor "innhengningen". Her var det mye å lese mellom linjene, hvert klipp, hvert glimt, hver kameravinkel er fullastet med hint om et bakenforliggende konsept - et særdeles spekulativt konsept.

Og konseptet er i all sin enkelhet; to sekstenårige jenter som trosser alle fordommer og offentlig viser sin lesbiske kjærlighet til hverandre. Det signaliseres opprør mot foreldre og et konformt samfunn. Det signaliseres Girl Power à la Spice Girls, et selvbevisst syn på egen (dertil lesbisk) seksualitet blant tenåringer og en ideal-bevissthet rundt individets styrke og rett til å trosse underliggende normer i miljøet rundt. I seg er dette elementer jeg glatt applauderer. Det er først når man tenker på at hele konseptet ligger i regi av en 35-årig mannlig psykiater med bakgrunn i reklamebransjen, at konseptet får en emmen smak som en avart av pornografi. En etter hvert svært nagende tvil rundt hvor vidt disse to pikebarna virkelig er lesbiske gjør ikke behovet for litt forfriskende tyggegummi i munnhulen noe særlig mindre.

Alt dette til side. Musikken i seg er faktisk ikke så ille. Den klarer på ingen måte å følge opp den sjokkeffekten de forsøker å bygge opp visuelt, men den har likevel noen elementer som skiller den ut fra den monotone flyten som preger mainstreamskiktet. Ut fra den lille medfølgende dokumentaren på CD-rom avsløres det vel at disse jentene ikke har verdens stødigste stemmeprakt, men neppe verre enn at det kan ordnes med litt autotune. Trøkket derimot er over snittet bra og mer representativt for aldersgruppen de tilhører. For min del skader det heller ikke at flere av harmoniene og melodilinjene er ladet med en hard øst-europeisk tonalitet. De er ellers flinke til å bygge en balanse mellom ro og energi gjennom så vel låtene sett hver for seg som plata i helhet. Når jeg prøver å tegne et lite slektstre i skallen finner jeg dem omtrent noen vårskudd bortenfor Sugababes, dog med en større fokus på techno og mainstream electronica - ittno' R'n'B og soul med andre ord. Gjennom roligere låter med et klart vokalmotiv, som Show Me Love, Stars og 30 Minutes, tar jeg meg faktisk i å tenke at det er M2M som bærer det nærmeste slektskapet til disse to russerne.

Det er ikke blitt lagt skjul på at denne skiva er en vestlig versjon av den godt utprøvede russiskspråklige originalen 200 Po Vstrechnoy som ble en salgssuksess i hjemlandet ved utgivelsen i fjor. Hvordan det låt kan du høre i originalversjonene av All The Things She Said og Not Gonna Get Us som interessant nok er inkludert her. I adapteringen til det vestlige markedet har man imidlertid hatt behov for oversettelser av tekstene, samt en liten oppgradering av lydbildet. Ikke overraskende har den oppgaven gått til Trevor Horn - en gammel produsentringrev som tilsynelatende har gjort det til en livsoppgave å vandre bedaglig bak pionerene, plukke opp nyskapende fragmenter, slipe av kantene og legge dem inn i en mer allment tilgjengelig setting. Hør for eksempel på det døvtunge rytmefundamentet i Not Gonna Get Us, mistenkelig likt Prodigys Breathe fra 1997, er det ikke? Antakeligvis er det hans ide å slenge Smiths-klassikeren How Soon Is Now inn i låtrekka her, muligens for å gi litt kredtyngde til de to små blanke arkene. Versjonen er egentlig veldig lik originalen med sin vekt på Marrs tremologitar og slideeffekter. Jentenes stemmer faller imidlertid litt igjennom - Morrisseys intellektuelt ladde eksistensielle drama faller liksom ikke helt på plass i kjeften på disse tenåringene. Jobben leveres imidlertid helt greit, og jeg må også berømme dem for å blåse av låta etter tre minutter - originalen med sine drøye fem minutter er etter min mening for lang.

Uansett hvor spekulativ hele pakka er vil jeg altså ikke avskrive T.A.T.U. musikalsk. Skiva er en tvers igjennom stabil utgivelse av relativt hyggelige poplåter, og All The Things She Said er faktisk en av de bedre radiosinglene jeg kan huske å ha hørt gjennom 2002. På et interessebarometer vil jeg dessuten hevde at disse jentene scorer betydelig høyere enn både Britney Spears og Christina Aguilera til sammen. Årets julegave til så vel neglebitende og angstfordreide tenåringer som gamle grabukker skulle således være i boks.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf

(Drag City / Domino)

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Flere:

The Sea and Cake - One Bedroom
Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"