cover

The Future Crayon

Broadcast

CD (2006) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Psykedelia

Spor:
Illumination
Still Feels Like Tears
Small Song IV
Where Youth and Laughter Go
One Hour Empire
Distant Call
Poem Of a Dead Song
Hammer Without A Master
Locusts
Chord Simple
Dave's Dream
DDL
Test Area
Unchanging Window/Chord Simple
Man For Atlantis
Minus Two
Violent Playground
Belly Dance

Referanser:
Stereolab
Isobel Campbell

Vis flere data

Se også:
The Noise Made by People - Broadcast (2000)
Pendulum - Broadcast (2003)
Tender Buttons - Broadcast (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Plus Five

Broadcast bygger reisverk av overskuddsmateriale fra oscillatorlaboratoriet.

The Future Crayon er ironisk nok lyden av Broadcast som løper tilbake rundt sin forrige utgivelse, Tender Buttons (2005), for å samle opp rester og skapmat etter utgivelsene The Noise Made By People (2000) og HaHa Sound (2003). Et oppsamlingsheat bestående av "B-sider" fra singler og EPer i perioden 1998 til 2003. Det er en periode preget av svart-hvite tablåer, underbelysning og impresjonistiske avtrykk fra Andy Warhols Factory-parties i New York sent på 1960-tallet, samt en dæsj 50-talls amerikansk sci-fi i B/C-segmentet à la The Atomic Brain - ofte med et A-resultat.

At Tender Buttons (2005) ikke er representert på denne samleren er ikke helt uten grunn. The Noise... og HaHa Sound har en underliggende besjeling i lydspråk, stemning og instrumentering. Det stiger en eim av skråblikkskonstruert sekstitallspop opp fra begge albumene, muligens med en vekt på den psykedeliske frodigheten i sistnevnte som viktigste forskjell. Det er vel således ikke den største overraskelsen at satelittmaterialet fra disse sesjonene hovedsaklig befinner seg i det samme terrenget. At kvaliteten på det er såpass høy derimot, det tar meg litt på senga nå som jeg har fått tid til å lytte inn samtlige 18 spor.

I de fleste tilfeller pleier det å finnes en temmelig åpenbar grunn til at enkelte låter tildeles "B-status" og at de havner som fyll på singel-åtet som aktualiserer fullengderne. I tilfellet The Future Crayon høres det i større grad ut til at Broadcast har vurdert den helhetlige stemningsbalansen i langspillerne, tidvis på bekostning av kvaliteten i enkeltlåtene. Det betyr at "slagghaugen" fra seleksjonen faktisk består av en god del glimmer, dog med en litt varierende grad av polish. Et konkret eksempel er Still Fells Like Tears som på mange måter tangerer Pendulum fra HaHa Sound i både stil og utførelse. På en og samme langspiller ville sporene antageligvis utgjort en repetisjon. Fordelt på to ulike utgivelser blir det mer som... tja, to ulike nyanser i grått. I og med denne samleren får altså Still Feels Like Tears sine egne omgivelser å kontrastere mot, og med det får den også muligheten til å bli det lille høydepunktet det faktisk er i bandets låtportfolio.

Et moment som underbygger teorien framlagt i forrige avsnitt er det faktum at materialet på The Future Crayon ikke er lagt ned i kronologisk rekkefølge. Det har altså ikke blitt et blanda lag der kompostbøtta er snudd oppned og fordelt utover etter årgang - en metode jeg for øvrig i hovedsak er tilhenger av i tilfellet mer konvensjonelle A-sidesamlere. Bandet har tatt seg bryet med - i den grad det har latt seg gjøre - å bygge The Future Crayon til et relativt helstøpt og egenvektet verk, komplett med kontrastene som reiste The Noise... og HaHa Sound til hjørnestener i mitt personlige popinntak.

Når jeg likevel ikke vurderer denne samleren like høyt som de to nevnte albumene, er det på en argumentasjon basert på 50% kvantitet og 50 % kvalitet. 18 spor er etter min mening mye å favne over og signaliserer egentlig et dobbeltalbum - en disiplin som krever en særdeles hårfin balanse mellom framgangsmoment, eksperimentering og meningsbærende repetisjon. I sum klargjør The Future Crayon at overskuddsmaterialet ikke til fulle har i seg potensialet for å oppnå denne balansen, og at skip-knappen også her faller inn som nødvendig ekstrautstyr. Innvendingene rammer her spesielt de mer outrerte instrumentaleksperimentene, slik som Minus Two, One Hour Empire, DDL, Test Area og A Man For Atlantis. Ikke dermed sagt at Broadcast ikke behersker instrumentalgrepet - Hammer Without a Master er her det beste eksempelet på at bandet fyller knappe fem minutter med vidunderlig skrudd elektronikk, en monotont dronende bassfigur og et drivende hyperaktivt jazzpop-groove i trommeavdelingen. En real fotaktivør, med andre ord.

Når selve stjerneposen skal åpnes er det likevel i den sofistikerte pop-avdelingen jeg finner de største godbitene. Illumination som reiser seg på baktunge bein før den legger bedagelig på svøm, Still Feels Like Tears der Trish Keenan vekselvis støter ut og trekker vokalen i langstrakte, disiplinerte tonebuer, pastoralen Where Youth and Laughter Go som forløses grasiøst i et Morricone-inspirert øyeblikk, og ikke minst den fabelaktige og kokette Locusts som driver medvinds i snurrige, lettbeinte sirkler.

Ikke en samler av interesse for allmuen, men pop-øyeblikkene utgjør så absolutt et finfint supplement til stamdiskografien. De interesserte skulle forhåpentligvis dermed være invitert.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Stars - Set Yourself On Fire

(Arts & Crafts / City Slang)

Endå eit Montreal-band med lettennelige tonar.

Flere:

Einar Stray - Chiaroscuro
Sade - Lovers Live