cover

Repulsive Force

Now We've Got Members

CD (2009) - Metronomicon Audio / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Jazzrock / Arabisk / Prog

Spor:
The Stars Look Back
Continuation
Recursive
Until The Evening Falls
Talking Of The Future
You Have Not Succeeded
This Is A Warning

Referanser:
Beirut
King Crimson
Center of the Universe
DeVotchKa

Vis flere data

Se også:
Tiny Disasters On/Off - Now We've Got Members (2004)
Then is Just Another Kind of Now - Now We've Got Members (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


I den sorte gryte

Tålmodighet er en dyd, og Repulsive Force tester den for alt den er verdt - med blandede resultater.

Metronomicon Audio og Now We've Got Members kaptein Jørgen Skjulstad tillater seg ikke å pause særlig, det har han neppe gjort mye av siden Now We've Got Members startet opp for ti år siden. Jubileumet feires med ny og svært gjenkjennelig album med Now We've Got Members. De har partier der de østlige elementene på sedvanlig Members-vis danner basisen for en eksotisk ekstravaganza, og det er tendenser til tramping i gulv og klapping i hender og ukontrollerte spasmer til episke saksofonsoloer. Joda, Now We've Got Members og Repulsive Force er så visst en fest til tider, selv om de denne gangen har gitt seg selv en stor utfordring ved å være litt mer innesluttet enn før.

Det er likevel ingen grunn til panikk, for grunnlaget her er noe av det mest solide dette bandet har stått bak. Men det er vanskelig altså, det er ingen tvil om det. Gogol Bordello er et annet band som lenge har hatt samme problemet som denne gjengen med suveren livelyd og mindre suveren studiolyd. Gogol Bordello på sin side har langt på vei funnet suksessformelen blant annet med sin forrige, Super Taranta! Felles har de begge at de forsøker å blande en hel drøss elementer inn i en totalpakke av kulturelle drops som uten tvil er vrien å få til å fungere optimalt.

Det veksles mellom tett og avansert muzak og en blåserekke som i blant må være grønne i ansiktene av innsatsen de legger inn her. Men på nesten mirakuløst vis greier de å bruke de noe tamme utgangspunktene til å bygge det hele opp mot noe som er usedvanlig lekkert. For å si det sånn så hadde jeg nok nesten begynt å danse i heisen om Repulsive Force hadde vært lydsporet til min ferd opp nærmere skyene. Dog en låt som Recursive hadde kanskje fungert bedre som en to minutter lang interlude enn en åtte og et halvt minutt lang tålmodighetsprøve. Det er altså ikke alltid det fungerer låtmessig heller her, men de tar det igjen der det faktisk fungerer. Until The Evening Falls er et eksempel på der det høres ekstremt mye mer attraktivt ut.

Skjulstads vokal er som alltid med på å bidra til et komplett vindskeivt uttrykk, og det gjør faktisk at bandet kommer seg unna med litt mer enn de kanskje ellers ville ha gjort. Det er ikke vanskelig å se for seg at litt pålagt tristesse skulle kunne fungere for Now We've Got Members i så måte, men det er ikke utelukkende positivt.

Repulsive Force gir dermed litt blandede følelser. De har tatt i bruk en slags postrock-aktig oppbygging av sine låter denne gangen, og det har blitt en mye mer selsommelig oppgave å høre på bandet. Det i seg selv behøver ikke å være negativt, men hvis man legger på litt prog og litt magedans så er det ikke akkurat lettfordøyelig dette. Det er syv stort sett lange låter - tre som bikker timinuttersmerket. Formatet passer ikke bandet så bra som det burde gjennom et helt album, og slik for eksempel flotte to år gamle This Is Just Another Kind of Now brukte mindre tid på å være mystisk, fungerte det en hel del bedre.

Med det sagt så er det snakk om et band som feirer ti år, og det er beundringsverdig at det bygges på fortiden for å skape noe nytt. Det er jo sånn at man kan skjønne hva de har prøvd på, men idéen om et mer ettertenksomt Now We've Got Members er nok bedre enn gjennomføringen. Resultatet har blitt litt for tannløst i forhold til tilnærmingen. De med ekstra tålmodighet vil likevel bli belønnet med en hel del flotte saker også på Repulsive Force.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Monster Mike Welch - Cryin' Hey!

(DixieFrog)

Unge og lovende Mike Welch kommer ut av det blå og leverer fra seg noe så deilig som en komplett, moderne bluesplate.

Flere:

Magnet - On Your Side
Grey de Lisle - The Graceful Ghost