cover

Gull i fra Grønne Skoger: Vidar Sandbeck i Ord og Toner

Diverse artister

CD (2003) - Spinner

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vise / Slagersang

Spor:
Menuett i Mai
Gull og Grønne Skoger
Et Bitte Lite Miniskjørt
Pengegaloppen
Gartner Gundersen
Jens Vankelmodig
Trekantvalsen
Dakota-Kalle
Bildilla
I Rosvea Lund
Regnbågåbrua
Ved Gråten Sjø
Ola Torader
Olé Toreador
Heksedansen
På Folkemunne
Blådansen

Referanser:
Vidar Sandbeck
Alf Prøysen

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ønskekonsert

En ypperlig form for opplysningsvirksomhet rundt en av våre store etterkrigsdiktere og visekunstnere.

2003s Sandbeck-revival har hittil bestått av revyer, to nye CDer med materiale fra NRK-arkivene, Kongens Fortjenestemedalje i gull og flere markeringer av 85-åringens forfatterskap, blant annet under årets Prøysenfestival "Blåklokkevikua" i Ringsaker. Nå topper det hele seg med en påkostet tributtplate fra Spinner Records. På Gull i fra Grønne Skoger: Vidar Sandbeck i Ord og Toner nytolker et knippe artister Sandbecks viser. Her er gamle travere som Menuett i Mai, og selvsagt Pengegaloppen, men også relativt ukjente saker som Blådansen og Trekantvalsen.

Tributtplater er ofte av ubestemmelig karakter. De har det med å peke i flere retninger, slik tilfellet også er her. Det ligger i denne typen prosjekters natur at selve fordypningen i stoffet ikke blir den samme når en rekke artister skal gjøre ett til to spor hver, som når enkeltutøvere vier uker, måneder, endog år til stoffet. Det blir lett til at utøverne faller inn i en norm, et slags minste felles multiplum av oppfatninger rundt opphavspersonens dikteriske eller musikalske egenart. Dette har på mange måter vært en hemsko for f.eks den posthume tolkningen av Prøysen. Hans viser har blitt unødig sukret av en rekker tolkeres "easy way out": Rural romantikk med helning mot idyllisering av et fiktivt "femtitall" da alt var enklere og mer "autentisk". Prøysen har som Sandbeck en rekke skarpe kanter i sitt forfatterskap. Prøysens belysning av av bygdesamfunnets pyramidale struktur, brytningene mellom gammelt og nytt, by og land, er blitt lagt til siden av altfor mange fortolkere. Tendensen til å satse på bygderomantikk, romjulsdrøm, steinrøyser, blåklokker og eiegode bæssmødre kan fort bli Sandbeck til del også, nå da hans viseskatt endelig ser ut til å bli tatt opp igjen for alvor. Dette vil i så fall være synd, da det betyr en ensidig satsing på enkeltmotiver innen et stort og sammensatt forfatterskap. Hvordan er dette reflektert på den nye antologien? For å danne oss et bilde, er det greit å ta hvert spor for seg.

Først ute er Vamp med Menuett i Mai, Sandbecks første "poetiske hit" etter gjennombruddet med sosial- og samtidssatiren i tida rundt Pengegaloppen (1959). Menuett i Mai er en sikker vinner, og den kan neppe gjøres vakrere enn dette. Sangen er en fin intro til skiva, og står godt til omslaget og innleggsheftets kløvereng-akvareller.

Mye omtale er blitt plata til del gjennom Gitarkameratenes gjenforening på denne plata. Det skal være usagt om dette eller Sandbecks appell er bakgrunnen for omtalen og for eksempel Platekompaniets kampanjetilbud. La oss si at det er en gjensidig nytteeffekt ute og går. Den populære kvartetten (Sunde/Eggum/Sivertsen/Nilsen) gjør i hvert fall Gull og Grønne Skoger sammen, og bidrar i tillegg med hvert sitt solospor. Visa de synger sammen er en av de store traverne fra tidlig 60-tall, en fornøyelig kommentar til den ekteskapelige fallhøyde mellom den unge friers fagre lovnader og den heller magre utkomst av disse (hun blir lovet "ferietur til Riviera'n", men "i fjól da ôk a på Rørosba'n"). Visa er rik på underfundigheter og refrenget er klassisk: "Trallala, det er bra å stelle pent med kjerringa". Gitargutta framfører visa ukomplisert og greit, blott til lyst som den nok er ment fra dikterens hånd.

Ren sambainnpakning sørger Desafinado for på Et Bitte Lite Miniskjørt, en sang som kler disse sydlandske rytmene, selv om det store pust fra verden bare er ei "kjæresteløs" jentes blafring med miniskjørtet et sted i bygde-Norge på 60-tallet. Dette var egentlig en stor slager for Dizzie Tunes, men Desafinado lykkes å gjøre den til sin egen. Fint å bli minnet på at Sandbeck skrev tekster (ofte melodier også) for andre artister. Wenche Myhre fikk flere, og nevnte Dizzie Tunes hadde også stor framgang med den fornøyelige Rekrutt i Kongens Hær.

Pengegaloppen med Øystein Sunde er akkurat det vi forventer: Pengegaloppen med Øystein Sunde. Gartner Gundersen med Grete Kausland er derimot et lyrisk og musikalsk høydepunkt hvor sangerens nytolking hever seg til stor kunst. Kauslands hese jazzrøst passer perfekt til denne melankolske visa om den lille mann med blomsterboden på torget. Gartnerens beskjedne liv og tarv betalte seg aldri med noen blomst fra gamle kunder når han er død i siste vers, men en visshet om delaktighet i kosmos har han: "Ut av gløde, ut av nød, tar hver gartner daglig brød, som en naturvekst med røtter djupt i bakken". Arrangementet for gitar er sobert og passe dempet. Dette er en praktfull tolking av en stor sang. Gartner Gundersen er Sandbecks Mr. Chance, den usynlige gartneren i Peter Sellers' skikkelse i filmen Being There/Velkommen Mr. Chance (1980).

Di Derre-mann og krimforfatter Jo Nesbø gjør en streit trekkspill- og gitarakkompagnert utgave av visa om Jens Vankelmodig som aldri får somlet seg til å gjøre kur til den utkårede Marianne. Nesbø leverer en grei, men pregløs versjon. Noe lignende kan sies om Kaia Huuse, heller ingen utøver med særlig profil eller særpreg. Hennes lett enerverende stemme kler ikke Trekantvalsen, om hun som må velge mellom to friere. Det er en ironisk snert i visa om det å være opphøyd i egne øyne som Huuse ikke utnytter.

Trivelig da å høre Huuse-gemal Jan Eggum synge den velkjente visa om den hjemvendte amerikafarer Dakota-Kalle, på kav bergensk. Arrangementet er fengende og språktransplantasjonen fra østhedmarksk til byen mellom de regntunge fjellsider illustrerer nettopp styrken og kvaliteten i Sandbecks viser. Det høres strålende ut. Dette var en god idé!

Bildilla med Eldar Vågan er derimot ren planking. Det høres ut som Vazelina, og det var en altfor opplagt idé å gi Vågan akkurat denne visa. Hvis det kommer en oppfølger vil jeg utfordre initiativtagerne til å tenke utradisjonelt og gi Vågan noe helt annet, en låt som ikke handler om bil i det hele tatt.

Guren Hagen er et relativt ubeskrevet blad utenfor de østnorske landskaper, noe som forhåpentligvis snart vil endre seg. Hagen er en meget habil visepersonlighet med et konsist og ukunstlet uttrykk. Her foredrar han I Rosvea Lund, en av Sandbecks mer samfunnskommenterende viser. Om Birger som sliter i dårlige tider, mot gjeld, tvangspanting og lensmann. Hagens saklige og nøkterne framføring betoner visas komplekse motivkrets og bringer slik fram en lite kjent tekst.

Ungdommens skjøre drømmer handler Regnbågebrua om, og Aud I. Heldaas framfører den pent og smakfullt, men uten å tilføre den noe vesentlig.

"Rockepresten" Bjørn Eidsvåg synger Ved Gråten Sjø, en naturpoetisk vise hvor Sanbeck kobler skiftende årstider med vekslende sinnsstemninger. Bugge Wesseltoft og Øystein Sunde klarer å mine sangens poetiske åre på en utmerket måte, det samme gjelder Eidsvågs dempet verdige sang. Virkelig en av platas store, postive overraskelser.

En av Sandbecks større kjenninger, Bygdebuskis-slageren Ola Torader er overlatt Lillebjørn Nilsen, men jeg må dessverre melde at denne låta blir Lillebjørn nødt til å jobbe mer med før han gir den fast plass på repertoaret. Lytt til Sandbecks originalinnspilling, så er det opplagt hva jeg sikter til.

Etter et kort instrumentalt mellomspill spunnet over samme sang, stiller Halvdan Sivertsen med Heksedansen, en låt som er tolket av flere utøvere før, blant annet Lars Klevstrand på 70-tallet. Dette er den herlige tiraden om kjærringa som aldri får sett seg fornøyd med husarbeidet. En vise som har gitt flere vendinger til norsk dagligtale, som "ryggen blir rund som et grislebrød", "gølvfilla går i en evig ring" eller "tida er så altfor knapp, kan hende kjem ho for sent... til livets ende". Sivertsen (sammen med Aud I. Heldaas) gir en kvikk, grei versjon og gir nytt liv i en slumrende Ønskekonsert-traver. Nytt liv får også visa om den evige drømmer, På Folkemunne, her i Hans Rotmos framførelse.

Blådansen med Lillebjørn Nilsen avslutter plata, og her klaffer det bedre enn med Ola Torader. Visas sterke poetiske bilder faller nok mer umiddelbare for Lillebjørn enn Toradervisas bredere strøk. Blådansen er en svært vakker sang om to som har holdt sammen hele livet, det er en sang som gir gåsehud på ryggen og en fin avslutning på denne kavalkaden over Sandbecks viseskatt. Flott gitar også, Lillebjørn!

Som en kort sammenfatning vil jeg si at dette prosjektet bedriver en ypperlig form for opplysningsvirksomhet rundt en av våre store etterkrigsdiktere og visekunstnere. Sandbeck var i sine glansdager en svært folkekjær artist, helt på høyde med Prøysen. Men han har aldri, i motsetning til sistnevnte, helt fått ta steget inn i den etablerte varmen og fått den anerkjennelse han fortjener. Denne plata og de andre satsningene på Sandbeck vi har sett i 2003 tyder på at dette er i ferd med å forandre seg. Gull i fra Grønne Skoger balanserer fint mellom den populære Sandbeck, med viser som Pengegaloppen og Dakota-Kalle i upretensiøse, underholdende varianter og den mer rendyrket poetiske og underfundige, som i Grete Kauslands fantastiske Gartner Gundersen eller Eidsvågs Ved Gråten Sjø. Her får vi med andre ord et bredt utsyn over en stor visediktning, et prosjekt som forhåpentligvis danner norm for flere Sandbeck-satsinger framover.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kaospilot - Shadows

(Fysisk Format)

Klaustrofobiske kaostendenser og multidimensjonale sorte hull - Kaospilot er tilbake.

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon