Cough

Black Eyes

CD (2004) - Dischord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Impulse!

Cough er slik en rockeplate anno 2004 skal være. Og med det tar vi farvel med Black Eyes.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook31.05.2004

Her skal du få en god og en dårlig nyhet. Vi tar den dårlige først: Det meldes fra capitol at en av DCs mest uberegnelige fraksjoner er oppløst. Den gode nyheten er at de rakk å fullføre sitt andre album før de flyttet fra hverandre. Bandet heter Black Eyes og plater det er snakk om er en tiger som bærer tittelen Cough.

Etter debuten i 2003 gjestet bandet Oslo og holdt en uforglemmelig konsert på Elm Street. Med en line-up bestående av vanntett rytmeseksjon med rullerende slagverkere, et par bassister, en skummel saksofonist og todelt vokal, gjør (eller gjorde) Black Eyes til en heftig enhet. Selv om debuten viste noe av deres potensiale, er Cough et skritt opp, videre og frem og mer på nivå med deres konserter.

Cough kan nok virke mindre umiddelbar og mer oppstykket for rockeøret, men energien har de beholdt. Det er egenarten de har utviklet, og den klareste endringen i forhold til debuten er at gitarhuggene er tonet noe ned til fordel for blåserne. Saksofonen bidrar til økt frihetseffekt og bandet utfyller noe av harDCore-soundet med en impulsiv blanding av post-punk (Gang of Four), kaosrock (Blood Brothers) og undergrunns hip hop (Sage Francis), med spor av frijazz, dub og klezmer. Det blir en seriøs smeltedigel.

Cough er groovy, intens, ertelysten og meningsfull. Black Eyes er en geriljahær på tokt, indianere på krigsstien og gatekrigere med et budskap. Og impulsene er mange: Her er utdrag fra Cyril Conollys bok The Unquiet Grave, Matteus' evangelium, jiddisch (Klezmatics) og gatepoeten Saul Williams. Holdningen er gatesmart med en klar politisk profil, Another Country: "These days I've been finding it hard to trust myself as oil drums carry our nation's blood blackened by too much summer fun and offshore spills..."

Daniel slynger ut desp-vokalen, mens Hugh står for den mer autoritære stemmen, og de to synger/skriker ofte mot hverandre. Fornuftig nok står tekstene trykket for videre tankespinn. Nå er ikke alle sporene like vellykket som de tre-fire første, der tromme-truende Drums er det klare høydepunktet. Det butter mer når Black Eyes lar fremdriften bli erstattet av mer fragmentert uorden, og de spiller mot hverandre uten noe klart bærende fundament. Cough kan bli vel voldsom til tider, men komprimert til 36 minutter holdes linen stram hele veien fra "the whore and the wholy one" til A Meditation med den talende linjen: "The skies of America seem to darken each week". Hvorfor forlater deres oss nå, klarsynte svartøyne, nå som vi trenger dere som mest?

Det er lenge siden Dischord har vært så relevante, og Cough stikker seg ut som en av de aller beste rockeplatene det vil stå 2004 på. Groove Guaranteed.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: