Bastion of Itchy Preeves

CD (2004) - North East Indie / Tuba

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Avant rock / Post-rock / Drone / Elektronika

Spor:
Grandsire
A Cloud No Bigger than a Man's Head
Bogart the Change
Shaky Bull
Baby Gal
Train Car Nursery
Tekel Upharsin
Nonex
Marimus
A Head No Bigger Than a Man's Cloud

Referanser:
June of 44
The Polyphonic Spree
Fad Gadget

Vis flere data

Se også:
Mr. Boy Dog - Cerberus Shoal (2002)
Chaiming the Knoblessone - Cerberus Shoal (2003)
The Ducks and Drakes of Cerberus Shoal - Cerberus Shoal & Guapo (2003)

Den som venter forgjeves, venter alt for lenge

Jeg tror at alt som kan lage lyd, ville kunne finne en plass på denne plata.

Av Morten Krane

Del på facebook06.05.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Bjeller, spilledåser, gitarer, indianere, indere, marimba, radiostøy, afrikanere, trommer, oud, piano, zerna. I tillegg regner jeg med at det kommer ekstremt mye rart, som jeg verken kan gjenkjenne eller - for den saks skyld - vet hva er. Jeg tror at alt som kan lage lyd, ville kunne finne en plass på denne plata.

Cerberus Shoal er tydeligvis inspirert av alle kontinentene, alle årstidene, alle sinnsstemningene og de fleste planetene på én gang. Jeg kan høre spøkelser og gjenferd danse sammen med overlevende hippier. Jeg kan høre tida opphøre og de resterende tre dimensjonene krangle om plassen.

Innimellom er det utrolig fascinerende å høre på. Innimellom blir det litt kjedelig, eller kanskje det bare blir for mye på én gang. Cerberus Shoal har her en tendens til å bruke litt lang tid på å la låtene gjøre det de skal. Veien dit det virkelig er fint, synes ofte lang, selv om jeg er inneforstått med at det ikke hadde vært så fint om ikke veien hadde vært så lang. Paradoksalt, det der.

Sporene på "Bastion of itchy preeves" er ikke lydkollasjer, de er sanger; pakket inn i lag på lag av ting man vanligvis kanskje ville kalt "world music", men som låter så amerikansk og samtidig så utenomjordisk at begrepet faller på sin egen urimelighet.

Tidvis blir det veldig teatralsk, som når en av vokalistene, en mann, proklamerer:

"I'm not alone!"

Og svaret kommer, fra en kvinne:

"No, nor am I!"

Eller når et kor på minst tjue personer roper "Have you seen my baby gal?"

Og det rare er at jeg synes disse teatralske elementene er det stiligste. Jeg pleier ikke å like sånt. Skal man dømme ut fra ordene som er skrevet inni coveret og ikke minst på web-sidene til bandet, antar jeg at tekstene er svært kryptiske og intrikate. Jeg har i hvert fall ikke klart å deschiffrere dem ennå.

Det aner meg at dette er ei plate det går an å dykke dypt ned i, både musikalsk og lyrisk. Tålmodighet er en dyd, og den som venter forgjeves, venter alt for lenge.

(Jeg tror det er en sterk 7'er)