cover

Get Born

Jet

CD (2003) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
Last Chance
Are you Gonna Be My Girl
Rollover D.J.
Look What You've Done
Get What You Need
Move On
Radio Song
Get Me Outta Here
Cold Hard Bitch
Come Around Again
Take It Or Leave It
Lazy Gun
Timothy

Referanser:
The Datsuns
The Pattern
The Mooney Suzuki
Kings of Leon

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Jet Rock

Get Born mangler originalitet, men er til gjengjeld full av god gammeldags rock'n'roll.

Wow! Med bakoversveis og krampe i rocke-foten sitter jeg måpende i stolen. Jeg hører på Get Born, debutskiva til New Zealandske Jet. Etter en kanonåpning bare AC/DC eller Rose Tattoo er i stand til å gjøre like energisk av alle band som noen gang har satt sine bein i en gitarforsterker, er det godt med en liten pustepause. Plata, som består av 13 spor, sparker i gang med en riff- og temposterk åpning det er få band forunt å kunne mestre. Etter dette går det slag i slag med riff-rock blanda med mer eller mindre vellykkete ballader, sånn omtrent annenhver låt.

Jet er det nye tilskuddet til en etter hvert så full sekk av band som har kastet seg på retro-bølgen. Disse bandene, som Datsuns og Kings Of Leon, har nok hørt mye på Stooges, MC5 og tidlig Rolling Stones - det høres i hvert fall unektelig sånn ut. De stjeler litt her, og stjeler litt der, og skaper sitt eget tidsriktige retro-sound. Personlig synes jeg denne typen musikk er gøyal og underholdende, men dessverre ser vi stadig flere eksempler på at nettopp disse bandene ikke klarer å lage noe eget og unikt. De mangler rett og slett særegenhet og originalitet nok til å bli virkelig viktige i den store faunaen av plater som slippes om dagen, og da spesielt i denne genren. Etter at Strokes "breaka" i 2001 er det blitt altfor mange band som har blitt hausa opp til å gjøre liknende saker, og få til et like vellykka album som Is This It var da den kom ut. Magasiner, spesielt i Storbritannia, har fått øynene opp for den voksende retro-rock/garsje-rock scenen og er (som vanlig) med på å hause opp nye band hver uke.

Jet er et slikt band. De fire gutta fra New Zealand vil nok også ha sin del av kaka, men har forstått at hvis man vil gjøre det virkelig godt må man ha noe spesielt og interessant ved seg som skiller dem fra mengden. Kanskje er det nettopp det Jet tenkte på da de plukka låter til Get Born. Plata består nemlig av omtrent like mange ballader som rockelåter. Dette vil antakeligvis funke greit for veldig mange, men undertegnede føler at i hvert fall noen av balladene er litt malplassert og ikke passer helt inn med resten av låtmaterialet. Det virker som om de ikke helt klarer å bestemme seg for hva de skal spille.

På de aller fleste rocka låtene fungerer Jet som et perfekt alternativ til allerede nevnte band som The Datsuns og Kings Of Leon, og i tillegg The Pattern. Det er riffing og raffing over en lav sko, og klisjeene er aldri langt unna - det er mye damer og livsstil involvert i tekstene her, ikke ulikt AC/DC (tenk Whole Lotta Rosie). I og for seg er disse låtene ganske kule, de får meg rett og slett i godt humør og er svært underholdende. Last Chance, Are You Gonna Be My Girl (med en voldsom Jack White-aktig vokal), og Get What You Need er alle kongelåter som fortjener spilletid på det som kan krype og gå av radiostasjoner her til lands. Det var bare disse balladene da...

Noen av dem høres ut som vakre Wilco-aktige gitar-ballader i det akustiske hjørnet, men dessverre er flertallet av dem inspirert av cheesy-postgrunge musikk à la Train. Her føler jeg det blir veldig mye klisjeer og lite å hente for meg som lytter. Dette har vi liksom hørt før, og det er ikke spesielt interessant. Jet mislykkes i stor grad på to-tre av disse balladene sine. Allikevel føler jeg ikke for å trekke dem ned i søla av den grunn. Det er veldig mye bra å ta tak i her også. Det er tross alt litt vanskeligere å skrive en sjelfull og vakker ballade enn å dra tøffe riff og lire av seg meldinger som "Cold hard bitch who was shaking her hips".

Det må altså være lov til å sette spørsmålstegn ved enkelte av låtene på dette albumet. Hva er det de egentlig har forsøkt å oppnå? Musikerne leverer et godt stykke arbeid og kan være fornøyde med seg selv når det kommer til å gjøre rock på den virkelige rocka måten. Det tette, men også tidsriktig rufsete lydbildet føles veldig riktig, og kler bandet godt. Da blir det liksom litt rart å snike innpå disse glatte balladene.

Bandet stjeler som ravner i musikkhistorien, men det blir gudskjelov aldri pinlig av den grunn. Her er det meste. Fra 70-talls Stooges, 80-talls AC/DC, via 90-tallets grunge-ballader (som for eksempel Timothy), samt litt plukk som ender opp i nåtiden med en kul produksjon ikke helt ulik Strokes eller White Stripes. Denne stadige stjelingen og referansebindingen til andre storheter gjør at Jet mister originalitet, men de er allikevel 100% underholdende på de låtene som funker bra. Alt i alt vil jeg si plata er god, men det var disse spørsmålstegnene da. Ikke noe absolutt must, med andre ord.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Cornelius - Point

(Matador)

Et svært vellykket forsøk på ikke å samle alle fargene på en side.

Flere:

Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle
J. Mascis - Several Shades Of Why