Treeful of Starling

Hawksley Workman

CD (2006) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tar det piano

Hawksley Workman leverer i det rolige og avbalansert hjørnet denne gangen.

Av John Stenersen

Del på Facebook15.09.2006

Mitt først møte med Hawksley Workman var på Roskilde i 2003. Jeg ble dratt med på konserten av ei venninne og hadde ingen store forhåpninger eller formening om hvordan dette ville bli. Jeg hadde ikke hørt en eneste låt, men tok meg selv i å stå å digge til mange av låtene. Spesielt Jealous Of Your Cigarette og Striptease. Hawksley Workman og Mr. Lonely (Todd Lumley) var de eneste på scenen. Allikevel klarte de å lage en intim og minneverdig konsert for de som var så heldige å befinne seg på rett sted til rett tid denne herlige sommerdagen. Hawksley spilte gitar, kosteskaft og sang, mens Mr. Lonely spilte piano. Stemningen var god i støvet og plastblomster ble kastet på scenen. Den canadiske artisten trollbandt åpenbart flere enn meg og mine venner.

Konserten var bra og låtene var catchy, derfor kjøpte jeg straks Hawksleys første album, The Delicious Wolves. Plata innfridde forventningene mine og jeg anså meg selv som fan. Det første som slår meg når jeg tenker på Hawksley Workman er hans klare og særegne vokal; han har masser av egenart og sårhet i stemmen. Debutalbumet var poprock som egner seg for enhver sammenkomst i lystig lag. Her var det fullt band og fuzzgitarer på ca halvparten av låtene, mens den andre halvparten var rolig, slik som dette nye albumet. Lethal And Young, No Beginning No End og Old Bloody Orange, er vel de låtene på debutalbumet som likner mest på låtene som Treeful Of Starling kan tilby. Selv liker jeg best de rocka låtene, men Hawksley får frem sårheten i stemmen sin bedre når han ikke har noe å gjemme seg bak, for eksempel over enkle piano arrangement. På låta When These Mountains Were The Seashore flørter Hawksley med bluegrass/country. Her har han med de viktigste elementene som; vekselbass, banjo og bluegrass/countrylicks. Men heldigvis holder han på sin egen måte å synge på.

Etter debuten The Delicious Wolves kom Lover Fighter. Den har jeg dessverre ikke fått hørt, så jeg vet ikke hvilken retning han gikk rett etter debuten. På Treeful of Starling finner jeg ham i alle fall igjen midt i singer/songwriter-sjangeren, i godt selskap med Tom McRae, Damien Rice, St. Thomas og Belle & Sebastian. En detalj skiller ham allikevel fra alle disse, plata preges gjennomgående av piano, med noen få unntak. Jeg blir aldri enig med meg selv om jeg liker stilreine album eller en blanding, begge deler har tross alt sine kvaliteter og sine bruksområder. Uansett, dette er en avbalansert og fin plate som passer best på sene mørke kvelder eller en søndags morgen.

Vokalen på plata er den samme gamle, du kommer til å kjenne den igjen med en gang om du har hørt Hawksley Workman før. Første låta har en ekstrem nærhet i seg, med Workman tydelig tilstede i musikken. Plata er lettlikt og byr ikke på de helt store utfordringene på instrumentsida, ei heller i det arrangementmessige. Styrken ligger i vokalen, og vokalen er støttet av gode melodier og en variert instrumentpark. Tempoet er sakte og bedagelig. Låtene glir godt gjennom rommet.

En ufarlig plate om kjærlighet og en planet i utforbakke. Til tider litt banal tekstmessig, spesielt på You Are Too Beautiful og for selvmedlidende på It's A Long Life To Be Always Longing. Albumet har stort sett sanger om lykkelig kjærlighet og det gir meg dessverre mindre enn låter med motsatt utfall. Sånn sett syntes jeg nesten at plata blir litt for lettvinn i lengden. Låtene svever av gårde, men jeg savner et ordentlig høydepunkt. En skikkelig JA!!-Spill-den-igjen-låt. Slik som Mr. Jones (live-versjon) eller A Long December med Counting Crows.

Jeg liker debuten bedre enn dette albumet, men det er på ingen måte en dårlig plate. Den har gode låter og de er nydelig fremført. Hawksley Workman er en artist i utvikling. Han skaffer seg nok en bredere fanskare med dette albumet, men noen faller fra og nye kommer til. Jeg er fortsatt med. Om du liker rolige plater er denne plata verdt pengene etter min mening, men det kan hende du må gi den litt tid og noen runder i CD-spilleren før du setter den på Topp 10-lista di.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: