Norske Hits

Hvorfor er groove nå blitt et sted hvor danseband får gode anmeldelser? Ole Ivars skal få en femmer, for at de gjør folk glade, mens gode band ofte blir avskrevet som for lite originale? Hva er det som er lite originalt om ikke dansebandene? Om det er et desperat forsøk for å omfavne et bredere publikum eller hva det er vites ikke, men hvordan kan karakterskalaen deres i det hele tatt ha noen som helst betydning når mitt favorittband får en femmer, mens Sten og Stanley får en sekser? Jada, jeg skjønner at det kan være kult å like noe som ikke andre liker. En "jeg liker Britney Spears" slags guilty pleasure, men svenske danseband syns jeg er et stykke for langt over den grensen. Det eneste denne anmeldelsen oppnår er å undergrave grooves autoritet, som er gjennomgående høy, bortsett fra Hovde og Floors anmeldelser.

Det er en interessant diskusjon du legger opp til her TT. Jeg vil bare først ta opp et par ting:

- groove er ikke - eller skal i hvert fall ikke være - et sted for noe som helst bestemt. Selv om vi omtaler mye amerikansk indierock, så er det like åpent for all slags annen musikk også. Inkludert danseband.

Det gis ut en anseelig mengde plater også i denne genren hvert år. Vår "faste" på stilen plukker ut noe av det som er mest interessant eller som han finner kvalitativt viktig å få omtalt. Derfor kan nok snittet virke ganske høyt. Vi skulle selvsagt hatt flere skribenter på danseband-genren, men det er tydeligvis ikke så attraktivt. At noen våger å peke på positive trekk med denne utskjelte, men populære, musikkformen, ser jeg på som positivt.

Jeg vil også påpeke, hvis du leste teksten, at omtalen starter med følgende: "Dette er mer et partsinnlegg enn en omtale av den aktuelle dobbelt-CD'en..."

Karakterer: Det vil aldri bli fair å måle karakterer opp mot hverandre på den måten du gjør det - selv om det selvsagt er fristende:-) Det er "terningens svøpe" er jeg redd. En gradering på en skala er en hurtigveiledning på akkurat den gitte platen, teksten skal gå dypere inn på hvorfor den er satt. Så er det tusen måter å gjøre det på; man kan vurdere den ut fra sin genre, ut fra bandets tidligere utgivelser, ut fra originalitet, ut fra hjerte eller hode osv. osv. Noe av målsetningen med groove er å være et hus for nettopp denne delen, mer enn karakteren; de gode, lange tekster om musikk som avisene ikke har rom for.

I tillegg er det en signatur på våre omtaler også. Det kan derfor være en pekepinn på å se hvem som har skrevet hva - og hva han/hun tidligere har anbefalt/slaktet. Jeg vet for eksempel ganske godt forskjellen på Roald Helgheim og Geir Rakvaag, for å ta ett eksempel (fra Dagsavisen), og forholder meg automatisk til det. Hovde - for å trekke frem han som eksempel igjen, vil du se (gå inn via signaturen hans eller les groove over en periode) er en talsmann for norsk populærmusikk i større format enn pop & rock fra 2000-tallet. Les og lær.

En redaktørs vurdering går naturlig nok på å vurdere tekstens egenkvalitet foran egen smak. Jeg kan være sterkt uenig i Hovdes omtaler, for all del. Men jeg synes han skriver meget godt, interessant, morsomt, lærerikt - han kan overraske, glede og briljere og belyse noe fra en litt annen side enn den som gjerne er etablert.

Det er kvaliteter som de aller, aller fleste musikkskribenter i Norge bare kan se langt etter.

-b

PS: Takk ellers for at du er fornøyd med vår kvalitet på omtalene, så håper jeg at autoriteten ikke er altfor svekket (vi er ikke så fan av autoriteter uansett). Hva Floor har gjor gærnt vet bare du, men det blir kanskje en annen tekopp?

Først en setning rundt karaktersetting. Det groove.no gjør godt er at når de først har bestemt at de skal karaktersette er at de gjør det uansett sjanger. Det er bedre enn for eksempel Dagbladet som karaktersetter rock, pop, danseband og visepop, altså populærmusikk. Samtidig anmelder de jazz og klassisk uten karakterer. Mener de da at jazz og klassisk er opphøyet. Musikk som er hevet over annen musikk på grunn av at de blir forsket på og undervist i på universiteter rundt om i Norge?

Så tilslutt en setning rundt anmeldelse. En anmeldelse har bestandig en subjektiv størrelse. Et godt argument som kommer her fra redaktøren er at han kan være uenig med anmelder, men han skriver godt. For at groove.no skal ha et slikt bredt perspektiv på musikk må en ha forskjellige anmeldere med forskjellig smak, ergo må redaktør ha anmeldere en kan være uenig i med som argumenterer og skriver på en god måte.

To tanker rundt en kommentar...

Svein Tore

Bare litt oppklaring. Artikkelen i VG var en smule skjev.
Grunnen til at Hellbillies ikke spilte på Momarkedet var at det aldri ble skrevet noen kontrakt. Vi trakk oss altså ikke på grunn av svenske danseband.

Veldig hyggelig at artister som Moslåtten kommenterer og korrigerer artikler. Nettopp det tror jeg sier noe om at Groove har valgt en linje som gjør at dere oppfattes som en seriøs aktør på nettet, der det ellers er lett å halse etter de store aktørenes oppdrevne tempo og evige jakt etter Det Neste Store.

Groove velger som regel å gå for fordypning fremfor overflate, noe i hvert fall undertegnede setter stor pris på. Og jeg synes at ikke minst Bjørn Hovde gjør en utmerket innsats for å fjerne unødige skylapper, og peke på at verden er litt større enn den kan fortone seg fra Akersgata. Som Kjartan Fløgstad skriver i "Osloprosessen": NRK1 + TV2 = Oslo 3. Ære være Hovde for å vise at ligningen kan - og bør - være litt større enn som så.

Joda -- Hovde kan nok av og til stå i fare for å vippe over til å bli litt ukritisk i sin hyldest til det folkelige, men tusen ganger heller det enn det uniformerte musikkpolitiet som så åpenbart ønsker seg et annet folk.

Ps. Takk for all den fine musikken, Moslåtten! Hellbillies er et knakende bra band! Ds.

Bjørn Hovdes plateanmeldelser på Groove stinker av billig opportunisme. Alle som kjenner denne anmelderen fra yngre år vet at han ikke bedriver annet enn exorsismer av alle småborgerlige tilbøyeligheter han måtte ha hatt i sin oppvekst. Han er nemlig en grevesønn som ble sluppet i luftballong (med hull) over Brumunddal på slutten av Gerhardsens statsministerperiode, med en sovjetisk microchip innoperert i hodet. Denne brikken gjorde ham allerede som barn i stand til å skille DET FOLKELIGE fra det BORGERLIGE og alminnelige. Han var nå istand til å uteske ethvert rockpolitisk korrekt standpunkt, og felle kategoriske dommer over alle popmusikalske ytringer som måtte vise seg falske eller avvikende fra den FOLKELIGE ortodoksi. Denne rettesnor ble utformet i samsvar med det Internasjonale Råd for folkelighet innen Popmusikk, og ble undertegnet i Brumunddal 12/4/82 med Leonid Bresnjev til stede i Hovdes gutterom. Dette er, om mulig, den største kaldkrigshemmelighet som er kommet for dagen etter at det ble kjent at Hovde lenge før dette opererte som undercover folkelighetsagent for Kjell Bekkelund og Det Utvidede Kulturbegrep. Mange glemte senere at folkelighet er en påberopelse som er altomfattende i sin inklusivitet. At folkelighet er et postulert premiss i alle norske kulturdebatter. Når Hovde fant ut dette, trakk han seg tilbake til sitt gutterom i Brumunddal og sa til verden at "Jeg tok feil. Det som teller nå er at jeg ikke får surr i samliga mi av Septimusplater og Sputnik-kassetter." Det var som om ingenting hadde hent.

Det står fast at Bjørn Hovdes skriverier ikke bidrar til å bygge bro mellom standpunktene i nyere popdebatt.