Welcome to the North

The Music

CD (2004) - Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Planke

The Music freser avgårde i linjalrette rockelinjer og virvler opp en rekke storheter i kjølvannet.

Av Øyvind Adde

30.09.2004

Man skal være forsiktig med å ta britiske musikkjournalister på ordet. Kanskje særlig i kjølvannet av Storbritannias siste gyldne populærmusikalske æra, den siste milleniumskrampa under samlebegrepet 'britpop', frontlinjet av Blur, Suede, Oasis og Pulp, og med støttepilarer fra big beat-platesnurrhipstere som Fatboy Slim og Chemical Brothers. Hvor er de nå? Ja, se det har de lurt fælt på i England i de siste årene også.

I trygg og fordomsfull avstand har jeg sittet her oppe i Norge og med en viss undring betraktet den britiske musikkpressens manøvre gjennom åkre i brakk, evig jaget av en dårlig selvtillit mot den enorme musikkmaskinen som heter USA. Hvor skrinn jorda enn måtte være, er ikke disse penneknektene snauere enn at de snur hver jordklump, hver stein i jakten på noe som med stolthet kan løftes i været som originalt, frekt og representativt for den britiske selvhevdelsen. Rule Britannia, indeed! Ikke en spire får stå i ro, vokse seg til, bli sterk og finne form. De nappes opp rett etter at de har forlatt jordflata, sendes med Crazy Taxi™ til nærmeste torg og selges som fersk-ferskvare under hylende reklameoppslag. Fy faan, for et helvetes leven!

The Music er et av utallige eksempler på hvor lite fruktbar denne prosessen er, både for bandet, pressen, og ikke minst for oss lyttere. Leeds-kvartetten hadde i sin spede snittalder på 17 år så vidt fått salet instrumentene før Steve Lamacq (Radio 1, UK) banka på døra og overrakte dem tittelen 'Storbritannias beste usigna band'. Etter dette ble de lett forvirrede yndlingenes øvingslokale - den britiske tradisjonen tro - rent ned av et formidabelt knippe sensasjonskåte pennefektere og kapitalsugne A&R-agenter. Da The Music slapp sin selvtitulerte debut i 2002, hadde de allerede raljert forsider, intervjuer og features, samtidig som de hadde rukket å bli festivalgjengangere over hele Europa. Skal en særdeles tøff skive til for å følge opp sånt. Som en av mine kolleger i groove bemerket i sin anmeldelse av skiva, var den ikke det.

Welcome to the North fortsetter på mange måter der debuten og spesielt singelen Take the Long Road and Walk It slapp for to år siden. Drivende Led Zeppelin-riff filtreres gjennom rytmeseksjonen til Happy Mondays (eller Stone Roses, om du vil - to sider av samme sak.), og gir avkastninger i hektisk rock et sted mellom 80- og 110-grensa. The Music skal få plusspoeng for sin ungdommelig intense vilje til å drive uttrykket kompromissløst fram mot målstreken bak ellevte låt. Problemet er bare at farten høres ut til å blinde dem, og for oss som står på siden er det lettere å se at støvhalen de driver opp er fylt av en rekke etablerte storheter, slik som Aerosmith (Freedom Fighters), Led Zeppelin (One Way In, No Way Out), Jane's Addiction (Bleed From Within) og Oasis med Bryan Adams på vokal (hør trauste/traurige Guide).

I utgangspunktet har jeg stor sans for at The Music frontes av en god, gammeldags shouter som Robert Harvey. Dessverre mangler han den vokale fyldigheten som kunne gitt bandet et tyngre og mer maskulint sound opp mot for eksempel Chris Cornell og Soundgarden. Han er relativt leken og rytmisk i munnbruken, men det er ikke til å unngå å høre at han løper i en runddans mellom vokale størrelser som Robert Plant, Perry Farrell, John Lydon og Grace Slick (kødder ikke! Hør åpningskuttet), og det uten å markere særlig identitet. I noen tilfeller, spesielt i tittelsporet, Freedom Fighters, Cessation og One Way in.., der Adam Nutter ustoppelig arbeider ut riffmønstre og gitartekstur, klarer The Music å legge ned noen riktig balletøffe øyeblikk. Men sammen med med svakere spor innen samme lydbilde, slik som Breakin', Guide og I Need Love, blir det imidlertid en masete og temmelig tålmodighetskrevende helhet å pløye seg gjennom. Den sensitivt boblende balladen Fight the Feeling blir variasjonsalibiet som så vidt slår skiva opp mot mediankarakteren denne gangen.

Konklusjonen blir mye den samme som ved forrige langspillerkorsvei: The Music sanker elementer i det erkebritiske skjæringspunktet mellom Led Zeppelin og Stone Roses/Happy Mondays, men har fremdeles ikke godt nok låtmateriale til å presentere en identitet som gjør dem spesielt bemerkelsesverdige. Slik sett havner de i mine ører ikke så langt unna überretroen til 'sambygdingene' i The Darkness. The Music har nok en stødigere kurs inn mot et framtidig rockelandskap, men er samtidig for lite porno til at jeg tror de vil gjøre seg gjeldende innen samtiden. Da lurer jeg litt på om en major som Virgin vil være villig til å se om alle gode ting er tre og la bandet slippe enda et forsøk på å heve nivået på britisk rock. For å overleve kommersielt tror jeg et slipp av Fight the Feeling kan være en nøkkel til et blanda publikum av unge ZTV-/MTV-nytere, men jeg tror neppe det kommer til å skje: The Music virker for opphengte i å fremstå som et rent rock'n'roll-band. En ærlig, men samtidig ikke spesielt original sak.

Groovissimo

Karl Seglem - Femstein

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere: