So Pretty

Kid Dakota

CD (2002) - Chairkickers' Union / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Badlands

Requiem for a Darren: Darren Jackson har lagt bort sprøyta og funnet frem gitaren.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook01.12.2002

Darren Jackson fra Bison, South Dakota droppet ut av St. Olaf College i Minnesota, og tok heller ut på en ferd langs landeveien, til skyggesidene av kontinentets mange storbyer. I 1999 vendte han tilbake til et sykehus i Minnesota for å bli kvitt heroin-avhengigheten han pådro seg, og et år senere startet han Kid Dakota sammen med trommeslager Christopher McGuire. So Pretty er bygd opp rundt EPen av samme navn (fra 2001). Nå er den påplusset med tre ekstra låter (Crossin' Fingers, Bathroom og The Overcoat) og utgitt på Lows plateselskap Chairkickers (Low bidrar dessuten med bassist Zak Sally på et par spor).

På omslaget kan vi se en blodig forslått Jackson fra den tiden han red den hvite hesten. Man må bare være glad for at han reiste seg fra det destruktive grøftelivet, samtidig som Kid Dakota ikke ville vært det samme uten hans brogete opplevelser. Tekstene ser nemlig ut til å basere seg mye på livet som loffer og misbruker, som her fra tittelsporet: "It's my friend with my belt between teeth, I'm ready to be friendly once again..." og "Jesse go, Jesse run, please make quick to the bad neighborhoods, I'll wait for you..." Gitarene skjærer kirurgisk inn med crunch og rust, mens Guires meget kontante trommestil gir stødig punch til den kraftfulle og følsomme vokalen til Jackson (som kan minne litt om både Thom Yorke og Elliott Smith). Med disse rammene skaper duoen langsom, men episk musikk som kan beskrives som en slags præriecore, vi kjenner nesten prærievinterens vinder piske på The Overcoat, So Pretty og Smokestack. På Crossin' Fingers og Bathroom blir det mer storslagent og drivende, på en måte som ikke er helt ulikt Built to Spill møter Low, og So Pretty er slett ikke så spartansk å høre på som man skulle tro ut fra den enkle instrumenteringen. Produsent Alex Oana har vært kreativ bak spakene, og Jacksons bruk av keyboards og perkusjon bidrar ytterligere til å skape et detaljert og ganske så variert lydbilde.

To av låtene henter inspirasjon fra sørstatene; på den grimme 16 Horsepower-lignende Coalminer synges det om "coalmine and moonshine hills of Tennessee, good-ol' boys getting drunk hillbilly sanctuary...", men det er ikke noe muntert fyllerør å spore her, men heller en tung og dyster stemning Kid Dakota ser i disse fjellene. Da er det derimot pur vårglede å spore på den vakre balladen Spring: "Kentucky bluegrass growin' green and girls in miniskirts", det trivelige unntaket på platen, som både blir noe snålt og samtidig befriende i denne ellers så mørke settingen.

So Pretty er 45 minutter om de tyngre sidene av livet, men Darren Jackson er både elegant, intelligent og tøff nok til å heve Kid Dakota langt over den sedvanlige hopen av gitarspillende og klagende loners som driver med noe av det samme. So Pretty har blitt en av årets beste debuter, og jeg håper inderlig at denne mannen ikke går seg vill igjen. Akkurat det sår han litt tvil om avslutningsvis: "...walk in the snow, maybe going in circles again, but it's hard to say 'cause my tracks keep filling up with snow and they fade away..."

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: