cover

The Definitive Collection 1942-54, Vol.2

Robert Normann

CD (2003) - Normann / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Gitarjazz / Swingjazz / Standards

Spor:
Ding Dong Dang
Skumring
Promenade
Opus I
Monolitt
Sigarettstomp
Bob's Vuggesang
Opus 7
Love In Bloom
Gotta Be This or That
78 Jump
Bagatell
Rytmenes Makt
Cocktails For Two
Introduction Music to "Vi Har Det"
Part of 'Tico-Tico'
a) Robert's Riff
b) Rhumba
c) Nancy
d) Robert's Boogie

Referanser:
Django Reinhardt
Tommy Dorsey
Glenn Miller

Vis flere data

Se også:
The Definitive Collection 1938-41, Vol.1 - Robert Normann (2003)
The Definitive Collection 1950-71, Vol.3 - Robert Normann (2004)
The Definitive Collection, Vol.4: The Harry Lime Theme - Robert Normann (2005)
The Definitive Collection, Vol.5: Django - Robert Normann (2006)
Shine - Robert Normann (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Underholdningsmusikk av høy klasse

Vol.II av den store samleserien med Robert Normann og noen stjernelag av musikere.

Uten fanfare og større fakter bedriver det lille Normann Records et betydelig stykke kulturhistorisk arbeid gjennom sine retrospektive utgivelser av eldre norsk populærmusikk. Tidligere i 2003 kom deres store Vidar Sandbeck-pakke med over 100 spor fra NRK-arkivene. Nå foreligger et større prosjekt, nemlig de kronologisk utgitte, komplette innspillingene til vår store jazz- og populærgitarist Robert Normann (1912-98).

Vi skal la de biografiske detaljene rundt Normanns liv og karriere ligge i denne sammenheng, og henviser til de fyldige heftene som følger hver CD. Vi skal i stedet gå inn på hver enkelt plate og se hva de inneholder. Dette er ferske remasteringer og nydigitaliserte opptak, og må ikke forveksles med Hot Club Records' fem LPer fra seint 1980-tall. Den nye utgivelsen er satt i stand med utgangspunkt i de penest oppdrivelige eksemplarene av de tildels svært sjeldne 78-platene med Normann fra 30- og 40-tallet. En sammenligning med Hot Club sine opptak viser at lydkvaliteten på det nye settet representerer en klar forbedring, men det må raskt føyes til at Hot Clubs pionèrprosjekt fortsatt må regnes blant de mest ambisiøse prosjekter innen norske jazz-retrospektiver. Forøvrig vil jeg poengtere at Normann-utgivelsen har lagt seg på et fornuftig grensesnitt hva lydens autensitet satt opp mot "rensing" av originalopptak angår. Den moderne trenden med å rense og digitalisere med alskens bits og megabytes kan gå for langt i å illudere lydperfeksjon. Helt rensede og lytefrie 60-70 år gamle opptak reformatert til stereo uten en audibel antydning av så gamle opptaks rette alder (som Columbias ferske tre CDers Sinatra-utgivelse) virker nesten mot sin hensikt, løst fra sin teknisk-historiske kontekst som de dermed blir. Normann-opptakene har beholdt et nødvendig preg av den tekniske innspillingssituasjonen, slik at vi får et romlig preg om musikken - et gjenklang av det faktum at her var et knippe mennesker til stede i et studio på et bestemt tidspunkt i historien, prisgitt en teknologi som satte sitt preg på opptaket utfra de begrensninger og muligheter den bød på.

En rekke ildsjeler har vært involvert i dette prosjektet. Jeg vil her nevne særskilt de samlere og entusiaster som har lånt ut platene sine til denne "nyversjonen". Folk som Vidar Vanberg og 78-kongen Olaf Schjerven. Uten entusiastiske privatpersoner og ivrige samlere ville store deler av norsk populærkultur vært forsvunnet for godt. Den styrtrike oljenasjonens kollektive hukommelse er avhengig av karer som disse. Det offentlige ansvar for å dokumentere de populære "folkelige" kulturuttrykk har utvist stor svikt på en rekke felter. Normann Records og andre beslektede initativer i samarbeid med samlere og ildsjeler utgjør et stor, dessverre lite synlig nettverk i den daglige kultursikring i vårt dessertgenerasjonsstyrte bløtkakerike.

Vol.II av Robert Normann - The Definitive Collection dekker perioden 1942 til 1954. Den åpner med fire kutt ved Frank Ottersen og hans sekstett fra juli-42. Dette var en sjumanns besetning med bl.a. Frank Aasen på gitar i tillegg til Normann. Alle sporene, Ding, Dong, Dang, Skumring, Promenade og Opus I er mer sobre i uttrykket enn hovedtyngden av materialet på Vol.I. Det hele heller i en avslappet "easy" retning og er underholdningsmusikk av høy klasse. 27 oktober 1942 var Normann i studio sammen med gruppa Syv Muntre og spilte inn sitt mest navngjetne spor, Sigarettstomp. Jovisst er låta en "stomp", og ordspillet i tillegg til tekstlinjene om å låne bort en sigarett gir et artig tidsbilde av okkupasjonstidens knapphet på det meste, også nytelsesmidler. Låta ble skrevet av Finn Westbye, Alf Malm og Juul Hansen. Westbye var også å finne på gitar i gruppa, som ellers telte størrelser som Arvid Grahm Paulsen og gode gamle Carsten Klouman på piano. Syv Muntre var tilbake i studio i november 1943 og spilte inn to nye spor, Bob's Vuggesang og Opus 7. Begge var Robert Normann-originaler, slik Promenade og Opus I med Ottersens Sekstett hadde vært. Disse sporene ble det siste Normann spilte inn under krigen, og Opus 7 inneholder foruten mye fint pianospill av Kloumann, et flott gitar/fiolin-parti ved Normann og Arild Iversen.

Oslo 1946: Normann er tilbake i studio med Pete Brown & hans orkester. Nå er det fullt storband og musikkstilen er endret i tråd med etterkrigstidens amerikanske impulser: Det er swing og Tommy Dorsey/Glenn Miller-sound som gjelder. Her er det solosang, kor og fete blåserekker. Normann er en av gutta, i samspill med jazzstørrelser som vår store saksofonist Bjarne Nerem og Nora Berg, senere berømt som Brockstedt, på vokalsiden.

Love In Bloom og Gotta Be This or That imponerer med sin trøkk og variasjon - for ikke å snakke om hvilken pretasjon det må ha vært å stable på beina et vaskeekte Big Band i Norge rasjoneringsåret 1946. Senere samme år møttes akkordeonisten Rolf Syversen og Robert Normann i studio sammen med Frank Ottersen på fiolin og Kåre Sandegren på bass til to kutt: 78 Jump og Bagatell. Det bagatellmessige betegner her det musikalsk genremessige: Dette er musikalske bagateller: Små søte bakverk av toner som smelter i øret, sofistikert og kontinental på samme gang. Det høres så tilforlatelig ut, men her ligger det trening og personlig samstemthet i bunn. Synd denne konstellasjonen bare har etterlatt seg av to av disse musikalske lekkerbiskene.

Nesten seks år skulle gå før Normann igjen steg opp fra rillene i jazz-sammenheng: Rytmenes Makt fra 1952, med Frank Ottersen på fiolin, Per Nyhaug (vibrafon), Frank Cook på bass, Willy Andresen på piano, T. Clausen (obo) og Carsten Byhring på vokal. For et lag! Låta er en hyllest til rytmemusikk og glede i alle former, lett og luftig utformet og uten noe revyaktig preg selv om man halvt venter det av vokalistens medvirkning. Det vitner dog om knappheten på jazz-innspillinger i Norge på begynnelsen av 50-tallet at denne mer typiske "slager"-låta var Normanns eneste "jazz"-innspilling i tidsrommet 1946-54, et spenn på åtte år. Ytterligere to år skulle nemlig passere før Normann igjen var å høre i en udiskutabel jazz-innspilling, Cocktails For Two, med legendariske (og fortsatt aktive, i dag som Erik Byes huspianist) Willy Andresen på piano, akkompagnert av Håkon Nielsen og Per Nyhaug. Dette sporet avrunder Vol.II, men som bonus får vi uutgitte opptak med Normann fra 1946!

Hittil uutgitte private acetater fra Chat Noir 1946, med sesongens husorkester er det vi får høre, og det i oppsiktsvekkende god lydkvalitet. Disse opptakene har strengt tatt mest historisk og kuriøs interesse, men det er verd å notere seg hvordan Normanns gitar og Rolf Syversens trekkspill skaper en nesten "plugged"/elektrisk sound. Jeg antar akustikken i lokalet har en finger med i spillet her. Vi får ellers høre en valsetaktversjon av Nancy (ja, den Nancy, hun med "the laughing face", fru Frank Sinatra) og en feiende Roberts Boogie. Vi er vel så godt i gang at ingen trenger gjette lenge på at vår mann har komponert sistnevnte.

Slik toner Vol.II av Robert Normanns komplette verker ut. En mer sammensatt samling enn Vol.I, men så er også tidsintervallet denne gangen tre ganger lengre. Det er altså kun sporadiske nedslag i en aktiv karriere vi får, men vi får være desto lykkeligere over det faktum at disse opptakene eksisterer. Det er disse dokumentasjonene av Normanns talent hans ettermæle vil hvile på. Det er et ettermæle som hviler trygt. All grunn til å ønske Normann Records til lykke med Vol.III. Vi gleder oss - og i mellomtiden: God Jul!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo