cover

Burn the Furniture

Savoy Grand

CD (2002) - Glitterhouse / S2

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Slowcore / Indiepop

Spor:
A Trained Dog
Moonlit
Glen a Larson
Why Did You Disappear?
Survivor
Business Is Good
Match Farm
The Mirror Song
Face Down In a Fountain

Referanser:
Hood
Slint
The For Carnation

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Marantz + Savoy Grand = sant

Hva som skjer om man lytter til Savoy Grand samtidig som man leser om hi-fi.

Tilfeldighetene ville at undertegnede leste en omtale av egen forsterker (Marantz PM 6010) i et norsk hi-fi magasin mens Burn the Furniture rullet i bakgrunnen, og det ble med ett klart at teksten like gjerne kunne behandlet platen som kladden. Her står det å lese om lyden: "...åpen, luftig og lekker...", og skribenten greier videre ut: "Dette er forsterkeren med mer feminin ynde enn akkurat maskulin styrke. Man kan liksom se for seg kimono og kirsebærblomster i en vårlig pastell i vakre, men litt kjølige og sarte farger".

Man skulle nesten tro det var Savoy Grand som var på denne mannens ører når han førte pennen. Dette britiske bandet er nemlig yndige og vevre så det holder, men samtidig kjølige og distanserte. De skaper store, åpne rom på sin produksjon (de har trolig brent møblene) - tenk Laughing Stock (Talk Talk), The Bed Is In the Ocean (Karate) og til og med Spiderland (Slint). På den svært sparsommelige åpningen kan de nesten forveksles med en mer organisk utgave av landsmennene Hood eller de mer følsomme sidene hos Mogwai. De benytter piano, blåsere og strykere til å fylle opp rommet, noe som ytterligere understreker den barokke stemningen på platen (for eksempel vakre Moonlit), og da kan vi legge til Sigur Ros og Radiohead som referanser.

Vi lar hi-fisten fortsette: "Her er mer detaljer og tydeligere klangkarakter og overtonestruktur på grunn av særdeles lekker diskant". Sikkert sant det, detaljer og klanger er i hvert fall begrep som passer godt på Savoy Grand. De lar melodistruktur vike til fordel for dette, og lar heller låtene være nakne som løvtrær i oktober. De som foretrekker nynnbart materiale har nok ikke så mye å hente her, men Face Down In a Fountain er det nærmeste forsøket, og et meget bra et sådan. Til tross for at førsteinntrykket virker litt stakkarslig, trer det frem detaljer etterhvert og de tilsynelatende statiske melodiene finner sakte men sikkert sin form.

Mer Marantz: "Åpen og luftig klangbalanse med "snill" lyd. Musikken låter usedvanlig pent uten noen gang å bli utpreget skarp eller ubehagelig tross en detaljert topp". Det med de detaljerte toppene er jeg ikke så sikker på, men topper finnes det her også: I enkelte øyeblikk bryter Savoy Grand ut av sin innestengte og tilbakeholdne stil. På Glen a Larson slår gitarene uforvarende til, ikke spesielt lystig eller energisk, snarere hardt og metallisk på en nesten resignert måte. Den truende melodien med sine dunkle stemninger og Graham Langleys intense hviskevokal underbygger følelsen av at vi nå er ute på en skummel ferd. Glen a Larson er en topp, og noen av de mest intense minuttene på denne siden av The For Carnation. På Business Is Good og Match Farm er det blåserne som får friere utløp, og bidrar til å skape dissonans i det ellers så stilrene hele. På The Mirror Song derimot lar de all innestengt velde slippe løs, og etter åtte minutter pumpes det ut en strøm av gitarstøy. Det er nesten befriende, som om bandet endelig får luftet ut alt de tidligere har holdt inne.

"Her er mer finesser enn krefter, med finkornet og pastellaktig lyd", heter det om signaturklumpen fra Ken Ishiwata. Akkurat det blir litt påtagende på de mest emosjonelle poplåtene, som Why Did You Disappear og Survivor, som mangler det truende eller eksploderende som vi finner på for eksempel Glen a Larson og The Mirror Song. Til gjengjeld får vi delikat pop uten særlige machokraft, men med desto mer finesser. Disse låtene er likevel de som gjør minst inntrykk platen hørt under ett. Da kan man vel kanskje følge Marantz-mannen som skriver: "Bassen er derimot litt slapp og lite inspirerende på grunn av beskjedne krefter". Litt slappe og lite inspirerende kan også britene tendere til å bli i sine mest sjelfulle stunder.

For å følge dommen til magasinet så var den samlet på 82 av 100 poeng, og det skulle vel tilsvare en sånn cirka 5+ på vår skala. Anvendeligheten var satt til kun 75, men design og kvalitetsinntrykk dro opp - og det er heller ingen ueffen sammenligning.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Einar Stray - Chiaroscuro

(Spoon Train Audio)

Stray forener indiepop, indierock og klassisk musikk på en særegen og drivende god måte.

Flere:

Noxagt - Turning It Down Since 2001
Flying Lotus - Cosmogramma