Genre:
Rock
Stiler:
Prog
Spor:
Deadwing
Shallow
Lazarus
Halo
Arriving Somewhere, But Not Here
Mellotron Scratch
Open Car
Start of Something Beautiful
Glass Arm Shattering
Referanser:
Pink Floyd
King Crimson
Tool
The Flowerkings
Arriving somewhere, but...
Et av den nye progrockens fremste band kommer i mål med sin nye plate, men ikke helt uten feilskjær.
Del på Facebook07.04.2005
Det er vanskelig å si et vondt ord om Porcupine Tree. Jeg vil så gjerne like dette bandet! Og jeg liker dem, for all del! Jeg synes vanligvis de går de fleste andre progrockband en høy gang, men selv vidunderbarn som Steven Wilson må iblant ta et steg tilbake. Jeg vet ikke om det er mangel på inspirasjon, eller om det er akkurat slik som dette han faktisk vil ha det. Men denne gangen stod det desverre ikke helt til forventningene. Deadwing er ingen dårlig utgivelse, men den er heller ikke helt der oppe vi er vant til å ha Porcupine Tree.
For de som ikke kjenner dem så godt fra før kan jeg nevne at det meste i dette bandet styres av Steven Wilson, multitalentet som i sin tid startet Porcupine Tree som et sideprosjekt til hans andre prosjekt No-Man (som fortsatt eksisterer). Det er mange år siden Porcupine Tree vokste No-Man over hodet, og de framstår i dag som et av de aller viktigste bandene innen ny progressiv musikk. I tillegg til å ha skaffet seg mange tilhengere på egenhånd er nok mye av fanskaren i hovedsak rekruttert fra leirene til Pink Floyd, Marillion, King Crimson med flere.
Mange sier at Porcupine Tree er det Pink Floyd burde vært i dag. Hvorvidt jeg er enig i akkurat den påstanden skal forbli usagt her, men det er liten tvil om at Porcupine Tree så absolutt flørter med "floydske" soundscapes og harmonier. Men de gjør det på en original måte. Fra starten med On the Sunday of Life (1991) og fram til i dag har vi fått servert så mangt. Spesielt de tidlige platene var iblandet en del elektronika. Men etter hvert har det blitt mer og mer et rockband. De to siste skivene er nokså tunge, og til tider kan det sågar minne om Dream Theater. Men bare i korte øyeblikk. Jeg vet mange synes Dream Theater er nokså sterile. Porcupine Tree er på ingen måte det. De er hva jeg vil kalle et høyst organisk band. En Porcupine Tree-plate er alltid en levende organisme som snor seg gjennom et interessant lydlandskap. Instrumenteringen er kontrastfyllt og avpasset etter intensiteten i hver enkelt del.
Det er mye fint å ta fatt i på Deadwing, og platen åpner med to sterke spor. Tittellåten på nesten ti minutter starter med en varsom oppvarming før det eksploderer i de tunge riffene Porcupine Tree har benyttet seg mer og mer av på de siste par, tre platene. Første gang jeg hørte dette tenkte jeg umiddelbart at dette vil være en fantastisk åpningslåt på konsertene. Melodien er kanskje ikke av de sterkeste, men intensiteten er såpass høy at jeg simpelthen elsker dette. Og man skal også være oppmerksom på gitarsoloen mot slutten. Om noen synes det minner om King Crimson er det av den enkle grunn at det er Adrian Belew fra... ja, nettopp King Crimson, som gjestespiller her. Refrenget må også trekkes fram. Jeg er svak for vokalharmonier, og Porcupine Tree har mye av det. Melankolsk, rent og vakkert. En herlig kontrast i den ellers tunge komposisjonen.
Også neste låt, Shallow, holder tempoet oppe, men er noe enklere i sin oppbygning. En mer rett fram rock-låt, med mye driv og god melodi. Deretter begynner ting å smuldre litt opp. Det kommer flere høydepunker på platen, og vi har ennå ikke hørt det beste, men låter som Lazaruz og Halo har ikke mye å varte opp med av spesialiteter. Det blir for tynt i forhold til hva vi er vant med fra disse gutta. Lazarus, som utrolig nok er et singelvalg, føler en at man har hørt utallige ganger før. En rolig, og sikkert radiovennlig låt, men du verden så dørgende kjedelig! Bandet har mange tidligere ballader å vise til som er langt bedre enn denne. Halo er også relativt intetsigende. Lite melodi, og få interessante ting å trekke fram.
La meg istedet få presentere platas absolutte høydepunkt. Vidunderet heter Arriving Somewhere, But Not Here. Her er Steven Wilson virkelig tilbake på sporet av store ting. Ambiente soundscapes starter låten som er såpass lang at den får det tidsperspektivet den trenger for å gå fra intet til alt, for så og fade tilbake til intet igjen. Låten har en nydelig oppbygning, og en herlig melodilinje. Wilson synger med "telefoneffekt" i stemmen, slik han gjorde på en av bandets eldste sanger, Radioactive Toy. Det tar en fire minutters tid før låten er ordentlig i gang, og da den tynne, malende gitaren bryter inn er alt bare velstand. En svært "flytende" låt som gir en følelse av at man driver med strømmen i det musikalske landskapet. En rytme som for min del bare kan male og male uten at jeg blir lei. Mengder av vokalharmonier, breaks og riff følger utover i låten. Et melodisk, rolig parti med stemningsfull gitar som minner meg om noe fra Marillions Clutching at Straws bryter inn før de siste minuttene igjen flyter av sted i et behagelig, melankolsk driv. Sakte fader det ut, og jeg sitter og tenker at dette godt kunne vart mye lenger. Men jeg blir avbrutt av neste låt. Mellotron Scratch heter den, og progrockere forventer kanskje noe stort, men det er en nokså kjedelig affære igjen. Rolig og avmålt. Ikke at det nødvendigvis er negativt, men dette har ikke all verden å by på. Fin vokal, men ellers litt platt.
En ny fin låt følger. Open Car er av platas bedre. Den starter med stakkato vokal og karakteristiske riff. Refrenget byr på den litt såre, lengtende vokalen som Wilson er så god på. Og det er akkompagnert av noen riff hvor det høres ut som forsterkeren er plassert i et badekar fullt av vann. Det skaper en herlig, litt grumsete, buldrende lyd.
Deadwing avslutter dessverre med to litt anonyme spor. De er vakre på sin måte, men jeg synes ikke det er på det nivået vi er vant til fra dette bandet.
Coveret er i matt papir, og inneholder forskjellige collager med utklipp. Mye detaljer å studere, men jeg savner tekstene. Mye av det geniale med dette bandet ligger nemlig i lyrikken.
Det er omkring halvparten av låtene som holder mål, og en plate jeg hadde "forhåndsdømt" til en 6'er eller 7'er havner istedet midt på treet.
Det er imidlertid synd det ikke blir noen konsert her i landet denne gangen heller, for live skal Porcupine Tree være fantastiske. Det går gjetord om det.
Har du fulgt bandet er denne platen selvsagt obligatorisk, og de få høydepunktene som finnes er virkelig gode! Men for de som skal lære dem å kjenne for første gang vil jeg heller anbefale å gå tilbake til platene som kom fra 1996 og noen år framover.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Må si at etter jeg ble introdusert for bandet første gang, fikk jeg ikke helt feelingen på låtene deres! men besluttet meg til å gi bandet en sjangs. Hørte mer og mer på plata: Signify, og desto mer jeg lytta til plata fikk jeg mer og mer sans for bandet, dette er noe nytt, tenkte jeg!!. som vikelig kommer til og slå ann i progressive/psycedelica sjangeren! ble mer og mer hekta på bandet, skaffet meg nesten alle utgivelsene deres!!
Det jeg liker med Porcupine tree er måten de forandrer sjangeren deres på og fortsatt holder den røde tråden i musikken deres. Lyrikken til Steven Wilson må være noe av det sterkeste jeg har hørt, han beveger seg inn på veldig dype plan med livets mørke /triste sider!! og et rop om fortvilelse i menneskehetens forvirrelse i det materielle universet som folk higer etter og har blitt sperret inne i. Porcupine tree fremstår for meg som det vikelige store "nye" bandet som har kommet etter pink floyd/marillion/yes/King cimson/og har tatt over og videre utviklet seg som band,
innenfor stilene som nevnt ovenfor og bygget mye videre på musikken deres, på sin egen måte,¨bare mye sterkere og følelsesladet.
Selfølgelig har de sine svakheter som de fleste band har, men landskapet i musikken deres ser aldri ut til og forsvinne, de utvikler seg mer og mer, og det synes jeg gjør bandet meget interresant! Bandets samarbeid med Opeth, en metalgruppe fra Sverige som de fleste kanskje kjenner til har gitt Porcupine tree inspirasjoner til litt mer hard musikk, eksempelvis plater som; In Absentia/Deadwing. dette synes jeg piffer enda mer opp Porcupine trees budskap i deres fantastiske univers. Opeth har faktisk hentet ut mye innspirasjon fra Porcupine tree. Det kan særlig høres på Deadwing plata. Dette tatt i betrakting av at Steven Wilson har vært produser til flere av Opeths utgivelser. På Deadwing har de med to stykker,som gjesteartister, eksempelsvis: Gitaristen/Vokalisten i Opeth,i tillegg har de med Adrian Belew fra King Crimson på Deadwing plata. Personlig har jeg en formening at dette er et av di beste albumene som er gitt ut av Porcupine tree, selv om lyrikken kanskje ikke er av de sterkeste til Steven Wilson, men holder en enorm høy standard på musikken både teknisk og musikalsk. Ser frem til en ny skive av dem, lurer på hvilken musikksjanger de vil beveger seg innpå da!k an bli veldig interresant.
Veldig fin kommentar du har der. Ja, Porcupine Tree er gode både musikalsk og lyrisk. Denne platen er bra, som alltid, men nådde ikke helt opp dit jeg håpet. Uansett en skive som kommer til å bli mye spillt.
PT har mange kvaliteter. Har fulgt dem siden "up the downstair", men synes ennå at det er noe uforløst ved bandet. De spriker litt i alle retninger. Noen spor blir litt for mye lett-pop (f.eks. piano lessons), mens andre er vakre og atmosfæriske, men litt for kjedelige (the sky moves sideways). Flere av platene har jeg først tenkt på som "knallbra", men jeg orker ikke å høre dem alt for mange ganger før spoleknappen går varm.... Flere enkeltlåter går dog på tungt spinn, "blackest eyes", "tinto brass" etc. Noen av riffene til SW er helt herlige, gjelder særlig to siste platene. Gavin Harrison er et funn, trodde det skulle mye til å toppe Chris Maitland, men jaggu!! Hva med å leie inn en ny vokalist med litt råere stemme?
Er enig i mye her, men nest siste låt, TSOSB, er etter min mening langt fra anonym. Det er den første låta jeg har hørt som har vers i 9/8-takt og refreng i 5/8-takt. Dette er frekt og rykker meg i takt samtidig som harmoniene gir meg gåsehud. Låtas oppbygning er i store trekk ganske ordinær, men det er elementer her som gjør låta interessant. Den starter med en tydelig bass og en treffende synth. Senere kommer piano (4:45) og en nydelig skurrende gitar (5:40). Men det viktigste er rett og slett takten.
Dette gir en svevende følelse som ikke er kjedelig, grunnet en frekk takt som kiler i hele kroppen. Synes Shallow er mer anonym. Det jeg legger i anonym, er at den er mer repeterende, har enklere takt og er mindre differensiert i instrumentbruken.
Virker som om du ikke synes det er nok trøkk i den, men da er jeg overrasket over at du skrev så bra om "Arriving somewhere...". Den eneste forklaringen jeg da sitter igjen med er at du ikke tar av til utradisjonell takt.