Genre:
Rock
Stiler:
Countryrock / Norwegian depression
Spor:
Black Mambo
Step Into This Room And Dance For Me
Nightly Disease Part II
Lucy One
Hand Up – I Love You
A Deadend Mind
The Frontman
We Are Go
Into Heartbeats
Sister
Two Black Bones
Only When You’re Gone
Referanser:
My Midnight Creeps
Milestone Refinery
The Gun Club
Milestone Refinery
Se også:
Grit - Madrugada (2002)
The Deep End - Madrugada (2005)
The Deep End - Madrugada (2005)
Live at Tralfamadore - Madrugada (2005)
Madrugada - Madrugada (2008)
Seig oppfølger fra Madrugada
Forrige plate var svært så vellaget og bra, men fisket nordpå er dårligere i år.
Del på Facebook10.04.2001
Nord-norske Madrugada følger opp suksessen med debutalbumet Industrial Silence ved å gi ut The Nightly Disease, nok en mørk langspiller. Det har ikke gått nevneverdig lang tid, det meste av materialet er skrevet på forrige turne, og for eksempel åpningskuttet Black Mambo kunne man høre på konsertene på denne turneen. Det er usedvanlig kjipt å måtte kjenne presset på å levere en like stødig utgivelse som forgjengeren, men Industrial Silence var så bra og vellaget norsk rock at mine forventningsbarometere var presset på høykant. Og hva gjør så de fire herrer fra Stokmarknes? De lager en enda mer baktung og seig plate, såvidt ispedd nye lyder og retninger. Dette er usedvanlig gjørmete stoff, der en får følelsen av å ri rundt i en gold ørken – på et esel. For her går det unna i 5 km/t. Hvis man kan ane nytenking her er det mer i retning av en country-schwung, à la The Jayhawks. Og det gjør dessverre Madrugada ikke særlig mer lettspiselig. På tross av innleide John Agnello (Bob Dylan, Dinosaur Jr.) som produsent makter ikke The Nightly Disease å være særlig publikumsvennlig.
Konsertomtalene begynner allerede å fokusere på en seig, innadvendt spillestil som i liten grad gir noe til publikum. Dette er ikke bra. De grunnene som gjorde at nordmenn rev forrige album ned fra cd-hyllene i butikkene er ikke til stede nå, det er faktisk ikke særlig mye å glede seg over. Storparten av låtene fungerer best som kulisser, og kunne gjerne ha vært filmmusikk for min del. Unntakene er Hands Up - I Love You og Only When You're Gone som skiller seg ut fra denne mørke, dystre grøten.
Vokalist Høyem har en meget bra stemme, bandet spiller veldig bra, men det låter ikke særlig godt denne gangen. Etter flere gjennomspillinger klarer The Nightly Disease kun å frambringe et langt gjesp.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Dettan trur æ e nåkka av det bæste æ har hørt! Madrugada har god musikk, dype tæktsa og de skriv jo alt sjøl i motsætning tel andre dritband, sånn som A1, Blue og andre boyband. Det er uten sjølrespekt! Hadde det vært opp til meg skulle dennan cd-en vært på 1.plass overalt! Bedre musikk finn du fan ikkje.. Detta e det perfekte før mørke høstkvelda..
Hilsen Bård Almestad (13)
Step into this room and dance for me og Hands up - I love you er omtrent det eneste bra her. Men til gjengjeld er de to verdt hver eneste krone man betaler for denne. Punktum.
Personlig synes jeg dette er en veldig undervurdert skive. Ja, den trenger mye tid, men når den først sitter, er den fantastisk. Selv la jeg den på hylla for et par år etter å ha hørt gjennom den et par ganger. Førsteinntrykket var helt klart skuffende. Men så tok jeg den fram igjen, og oppdaget hvor bra saker dette faktisk er.
Den første halvdelen er helt klart på høyde med det beste Madrugada har gjort, og jeg vil si det overgår det de presterer på den nyeste plata. Midtveis danner de tre låtene Hands-Up I Love You, A Deadend Mind og The Frontman det store høydepunktet på skiva, og før du kommer så langt har låtene Black Mambo og Step Into This Room allerede fått deg til å glemme tid og sted. Mot slutten av plata synker kvaliteten noe, men det ødelegger likevel ikke for et meget bra helhetsinntrykk. Jeg støtter meg helt klart til det Bård sier her, det er den perfekte plata for en mørk høstkveld. Skru av lyset og nyt.