The Nightly Disease

CD (2001) - Virgin / Virgin

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Norwegian depression

Spor:
Black Mambo
Step Into This Room And Dance For Me
Nightly Disease Part II
Lucy One
Hand Up – I Love You
A Deadend Mind
The Frontman
We Are Go
Into Heartbeats
Sister
Two Black Bones
Only When You’re Gone

Referanser:
My Midnight Creeps
Milestone Refinery
The Gun Club
Milestone Refinery

Vis flere data

Se også:
Grit - Madrugada (2002)
The Deep End - Madrugada (2005)
The Deep End - Madrugada (2005)
Live at Tralfamadore - Madrugada (2005)
Madrugada - Madrugada (2008)

Seig oppfølger fra Madrugada

Forrige plate var svært så vellaget og bra, men fisket nordpå er dårligere i år.

Av Pål M

Del på facebook10.04.2001

Nord-norske Madrugada følger opp suksessen med debutalbumet Industrial Silence ved å gi ut The Nightly Disease, nok en mørk langspiller. Det har ikke gått nevneverdig lang tid, det meste av materialet er skrevet på forrige turne, og for eksempel åpningskuttet Black Mambo kunne man høre på konsertene på denne turneen. Det er usedvanlig kjipt å måtte kjenne presset på å levere en like stødig utgivelse som forgjengeren, men Industrial Silence var så bra og vellaget norsk rock at mine forventningsbarometere var presset på høykant. Og hva gjør så de fire herrer fra Stokmarknes? De lager en enda mer baktung og seig plate, såvidt ispedd nye lyder og retninger. Dette er usedvanlig gjørmete stoff, der en får følelsen av å ri rundt i en gold ørken – på et esel. For her går det unna i 5 km/t. Hvis man kan ane nytenking her er det mer i retning av en country-schwung, à la The Jayhawks. Og det gjør dessverre Madrugada ikke særlig mer lettspiselig. På tross av innleide John Agnello (Bob Dylan, Dinosaur Jr.) som produsent makter ikke The Nightly Disease å være særlig publikumsvennlig.

Konsertomtalene begynner allerede å fokusere på en seig, innadvendt spillestil som i liten grad gir noe til publikum. Dette er ikke bra. De grunnene som gjorde at nordmenn rev forrige album ned fra cd-hyllene i butikkene er ikke til stede nå, det er faktisk ikke særlig mye å glede seg over. Storparten av låtene fungerer best som kulisser, og kunne gjerne ha vært filmmusikk for min del. Unntakene er Hands Up - I Love You og Only When You're Gone som skiller seg ut fra denne mørke, dystre grøten.

Vokalist Høyem har en meget bra stemme, bandet spiller veldig bra, men det låter ikke særlig godt denne gangen. Etter flere gjennomspillinger klarer The Nightly Disease kun å frambringe et langt gjesp.