Walk

Jeanette Lindström

CD (2003) - Bonnier Amigo / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Det manglende mellomleddet

Lindström presenterer smak og behag satt i sammenheng gjennom bånnlekker klubbjazz.

Av Øyvind Adde

Del på Facebook06.03.2003

Å få en god attest fra selveste Quincy Jones er ikke ueffent når en ønsker å kleise til med en internasjonal karriere innen jazz. Spesielt gunstig er det jo i forhold til å bygge promo-argumenter, og Bonnier Amigo gjør det helt etter boka når den vedlagte biografien på Jeanette Lindström starter med følgende to Jones-sitater: "An old soul in a young singer's body." og "She really understands what jazz is all about!" Jeg skal ikke underminere Hr. Jones' tyngde og posisjon innen moderne jazz, men når alt kommer til alt er det bare snakk om en persons mening. Her skal du få en annen. Min.

Lindström har allerede rukket å gi ut to solo-album og deltatt på en rekke samarbeidsplater med andre mer eller mindre profilerte musikere før stemmen og arrangementene hennes når mine ører. Det er med skam å melde. Dersom de øvrige utgivelsene hennes holder den samme standarden som Walk vil jeg bestemt påstå at jeg har gått glipp av mange flotte øyeblikk. Lindström angriper genren klubbjazz med en smakfull anvendelse av standardinstrumenter som kontrabass, trommer, piano, gitar og små krydrende innslag av trompet og saksofon. Inne i denne blandingen tror jeg imidlertid at det er hennes egen stemme som kan gi forskjellen mellom et negativt og positivt utslag i lytternes ører. For min del reagerte jeg i begynnelsen veldig dårlig på en stemmekvalitet som høres ut til å være mer klassisk trent. Den er veldig skarp, fraserer relativt lite og er samtidig mikset veldig høyt og tørt i lydbildet. Vær derfor oppmerksom på at det at du liker bedagelig klubbjazz ikke er ensbetydende med at du liker Jeanette Lindström.

De som våger seg innpå denne skiva vil imidlertid finne at Lindström maler jazzkomposisjonene sine med en temmelig bred palett og et stabilt talent. Du vil finne lekre ambiente klangbilder som resonerer den nordiske - kanskje spesielt norske - jazzen som vokste opp på sent sekstitall, og blomstret på syttitallet med artister som Arild Andersen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. Du vil høre såvel lavmælt klubbjazz i standardmodus à la Radka Toneff som mer eksperimentell/ekspressiv moderne jazz på nivå med Sidsel Endresen. Det er for øvrig denne sistnevnte avdelingen jeg har vanskeligst for å omfavne, særlig i den lekne, men samtidig smått surrealistiske og vokalskarpe Where Is Wolfgang? Når vi først er i dette eksperimentelle hjørnet klarer jeg imidlertid ikke annet enn å bli kraftimponert over arrangementsarbeidet hun har lagt ned i en ekspressiv coverversjon av Bacharach/Davids klassiker Trains And Boats And Planes. Det er veldig liten fare for at denne versjonen vil forveksles med den langt mer kjente under stemmen til Dionne Warwick.

Innfallsporten for et større publikum vil nok heller ligge på den lettere jazzpopen i de hyperlekre øyeblikkene This Time, Walk og Turning Pages. Jeg bruker her termen jazzpop i en meget bred forstand, for noen "jazz-lettvektere" i gata til Lisa Ekdahl, Bo Kaspers Orkester eller Lill Lindfors får du ikke - selv om jeg synes å høre konturene av Sylvia Wrethammar i nettopp Turning Pages med dens svale, jazzifiserte bossareferanser. I tillegg kommer et stort knippe lekre og svært tilgjengelige standard-jazzere, slik som I Run, What Remains, That Sorry School og coveren av Bill Evans' The Two Lonely People. Alt i alt blir det en låtrekke som får min torso til å bevege seg i langsomme, urytmiske sirkler - et av mine personlige mål på at jazzen evner å bevege så vel corpus som intellekt - og da må jeg innrømme at jeg er meeeget fornøyd.

Et innkjøp av Jeanette Lindströms Walk vil gi deg et bilde av en meget sterk og stabil låtskriver, med en intuitiv teft for jazz-arrangementer som en stringent signatur gjennom hele 64 minutter med vellyd. Med den største selvfølge knytter hun sammen stilretninger, personer og historie innen nordisk jazz, noe som i sin tur gir en bredere referanseramme å spille mot på et internasjonalt plan. Vel er vi ikke kommet lenger enn til mars måned i skrivende stund, men fremtidige skiver i min retning vil få problemer med å baske seg forbi Walk når jeg personlig skal gjøre opp status for musikkåret 2003. Ser ut til at vi var enige tross alt, Quincy.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: