cover

Gjennom Veggene

Knuste Ruter

CD (2010) - Fysisk Format / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Punk

Spor:
Den eneste ene
Drømmeland
Skrik
Far vel videre
Forgifta
Tenner
Bare fra bånn
Aldri aleine
Krigshistorier
Nervene
Der du er
Borders
Atomer
Ensom støtte
Løse brikker
Brutte løfter
Det var en gang
Fanga

Referanser:
Stengte Dører
Life... But How to Live It
So Much Hate
Kafka Prosess
Ebba Grön

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Staten & kapitalen

Mye på hjertet, men det kommer ut som håpløst platte, politiske låter.

Jeg blir sittende en stund å dvele ved hva albumtittelen Gjennom Veggene, er ment å symbolisere. Etter å ha lyttet gjennom platen noen ganger begynner det å demre for meg. Kanskje betyr det noe sånt som å bryte ut av samfunnets, eller rettere sagt statens og kapitalens klamme grep om individet. Dette er også et gjennomgående tema i Knuste Ruters debutalbum. Det determinerte individ som er håpløst fanget i staten og kapitalens reduksjonistiske maktapparat. Jeg siterer fra sjettesporet, Bare Fra Bånn:

Veien mot ruin
Er full av lysende håp
Men enden er bare tårer
Og knuste drømmer.


Først og fremst vil jeg si at jeg ikke har noe imot meningsbærende band. Det er ofte friskt med musikere, som til forskjell fra mange andre samfunnsaktører, sier og mener stort sett hva de vil. Problemet til Knuste Ruter er imidlertid håpløst platte, politiske låter. 18 kutt om statens tyranni, individets trøstesløse kamp, og enkel menneskelig reduksjonisme, uten å rette fokuset mot et eneste konkret problem. Det blir rett og slett for mye for min del.

Et band det er naturlig å sammenligne Knuste Ruter med, er hele Sveriges sinnatagger, Ebba Grøn. Forskjellen mellom Thåstrøm & co og Knuste Ruter, er imidlertid Ebba Grøns bitende samfunnskritikk og treffende sarkasme. Få som har hørt Ebba kan med hånden på hjertet si at de ikke ble enten provosert eller inspirert. Knuste Ruter, på sin side, er blottet for sarkasme og ironi, og deres sinne berører ingen. Da kan man også spørre seg hva som er vitsen med samfunnskritikk, når ingen føler seg truffet. For min del blir jeg bare forferdelig trøtt og sliten, og får lyst til alt annet enn å reise meg fra den behagelige tv-stolen.
Platens åpningsspor og singel, Den Eneste Ene, setter i så måte standarden, med en politisk paranoia jeg sjelden har sett maken til.

De har satellitter
Programmert for destruksjon
Hypnose gjennom kanalene
Er jeg den eneste som ser
De uendelige spiralene?


Treffende nok gikk den flotte filmen Das Leben Der Anderen, på TV samme kveld som jeg anmeldte Gjennom Veggen. Filmen skildrer det horrible overvåkningssamfunnet i DDR, hvor den private sfære knapt eksisterte. Likevel, tross Knuste Ruters insisteringer, fornemmer jeg at dette er langt fra hva vi opplever i dagens Norge (jeg vedder mye på at verken Jens Stoltenberg, Roar Flåthen eller Hans Tore Bjerkaas vet hva jeg spiste til frokost i dag).

Men nok om bandets politiske vyer. Tross et platt budskap, er Knuste Ruter verdt å lytte til. Årsaken er deres fine hardcore-sound som henter inspirasjon fra 80-tallets originale Oi!-punk, samt definerende hardcoregrupper som Dead Kennedys, Black Flag og Poison Idea. Gjennom Veggen har flere lyspunkter, med tøffe riff, et tilgjengelig lydbilde, og refrenger, som tross deres platthet, faktisk er ganske så allsangvennlige.

Symbolsk nok velger jeg meg Borders, deres eneste låt på engelsk, som albumets høydepunkt. For min del har nemlig tekstene en tendens til å havne i sentrum når et band synger på norsk. Det er nesten som med gode, gamle Jokke. En eminent gitarist, men likevel bare blir husket for tekstene (forståelig nok). Når Knuste Ruter legger over til engelsk glemmer jeg da også den politiske støyen, og hører tydelig et band som kan spille fengende punk og hardcore.

Bare så synd at den fine og røffe punken ellers blir totalt overskygget av grunne, politiske vrangforestillinger.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


PJ Harvey - Let England Shake

(Island)

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere:

Richmond Fontaine - Post to Wire
Firewater - The Man on the Burning Tightrope