cover

Forts

The Boggs

CD (2008) - Tangled Up / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock

Spor:
Forts
Remember the Orphans
Little Windows
One Year On
Arm In Arm
Bookends
After the Day
The Passage
So I So You
Melanie in the White Coat
If We Want (We Can)
Poor Things
Holiday
After the Day (Heather's Version)

Referanser:
Architecture in Helsinki
Au Revoir Simone

Vis flere data

Se også:
We Are the Boggs We Are - The Boggs (2002)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Altfor mye av ingenting

The Boggs prøver på omtrent absolutt alt, men lykkes med svært lite.

Fra New York via Berlin - særlig hippere blir det vel neppe med tanke på geografi for øyeblikket, skulle jeg tro.

Selv om det har gått fem år siden sist, så kan nok navnet The Boggs for mange høres kjent ut, ettersom de helt fra starten i 2001 ble ramset opp sammen med nå veletablerte indiestorheter som The Strokes, Yeah Yeah Yeahs og Interpol. Men de oppnådde aldri i nærheten av samme type oppmerksomhet som sine samtidige, og det er egentlig ikke så rart. Debuten We Are The Boggs We Are (2002) var helt klart den av pakket som vanskeligst lot seg klassifisere, en lekenhet de har holdt fast på frem til nå med Forts. Det kan diskuteres om det å være en del av en bølge på denne måten er en fordel eller ulempe for et band i denne situasjonen, det kan helt klart argumenteres i begge retninger. Men forskjellen her fra den typiske situasjonen, er at The Boggs ligner ikke på noen av bandene de vanligvis må finne seg i å blir nevnt i sammenheng med.

Der hvor The Strokes kickstartet bølgen som catchy nok ble kalt New New York, ble The Boggs tilsynelatende tilfeldigvis med på lasset som en del av "familien". Boggs-sjef Jason Friedman virket uansett aldri opptatt av dette, og dog det som regel var i særdeles godt selskap, var det en annen greie på gang med The Boggs. Aldri direkte kjedelig, men heller aldri særlig spennende. Et utall medlemmer har vært inn og ut av Friedmans kollektiv, og 23 personer er listet som medlemmer denne gangen, så det kan vel kjapt bli litt for mye på en gang iblant.

Au Revoir Simones Heather D'Angelo gjør til og med sin egen versjon av After the Day, uten at det forandrer det at låta bare er kjip. Alt fiksfakseriet er tatt bort, og tilbake står The Boggs kliss nakne og burde være litt flaue. Selv når D'Angelo forbedrer låta betraktelig, en låt som allerede for alvor har avslørt Friedman som en helt håpløs vokalist.

Men, Forts tar uttrykket til The Boggs til nye steder, og de beviser for alvor at de kan utvikle seg uten å slutte å høres ut som seg selv. Men til hvilken pris. Nok en gang har kreativitet og lekenhet blitt forvirra et par ganger, for det er på mer rotete låter som Bookends og tittelsporet de går seg mest vill, og ender opp med å dumdristig bevege seg inn i samme landskap som Architecture In Helsinki - uten å helt takle det på like bra vis. For øvrig et eksempel på et band som i stor grad har greid å omformulere et kaos av elementer til pur popherlighet. The Boggs blir i så måte mye mer stillestående, og det viser seg å være noe som preger mesteparten av Forts.

Det høres ut som det i utgangspunktet skulle høres hjemmelaget ut, i beste indie-ånd, og med historier om gammeldagse og utradisjonelle innspillingsmetoder hjemme på kjøkkegulvet i Berlin så skjønner vi hva det er snakk om. En familiær og hjertelig lidenskap for det som skapes, som lett kan forvirres med billig pretensiøsitet. Og Friedman kunne lurt meg for å si det sånn. Leksa i presseskrivet om "proto post folk garage punk folk punk blues and disco" gjør det ikke særlig vanskeligere.

Seriøst, spar meg. Hvorfor ikke heller bare kalle det emo og la fantasien ta oss med, da hadde vi i alle fall fått en liten billig latter ut av det.

Jeg skal ikke holde det mot Friedman at han har mektige venner, bra for han at han har større mulighet til å få musikken sitt ut til flere mennesker. Men han gir oss ikke mye her, bortsett fra et par låter som sikkert får innpass på enda et par til New York samleskiver, om noen fortsatt gidder å sette sammen sånt noe.

Uansett så går Friedman seg vill i uinteressante perkusjonsarrangementer, vage poesiutbrudd og en små-arrogant fremtoning. Det er altså til tider svært lite tiltalende. Men ironisk nok grunnen til at det fungerer der det gjør det. Ta Arm In Arm for eksempel, hvor det helt klart er nettopp dette som gjør at det virker optimalt og vi sitter igjen med en solid, catchy låt. Men den er i kraftig mindretall her, dessverre.

The Boggs begynner å bli god for noen få gromlåter nå, såpass skal jeg gi Friedman, men har fremdeles til gode å lage en god skive. Dette er i så måte et skritt tilbake fra både We Are The Boggs We Are og Stitches. Og det er Friedman ikke akkurat i en posisjon hvor han kan tillate seg, siden ingen av dem var spesielt imponerende.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko

(Laskeuma / Nordic Notes)

Den finske underverdenen inviterer nok engang til epileptisk dans, polonese og moshpit.

Flere:

The Lionheart Brothers - Dizzy Kiss
Brandy - Full Moon