The Guest

Phantom Planet

CD (2002) - Epic / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Babelfusk.

Melodiøs og pen poprock fra fem unge amerikanske menn. Stor risiko for overdose.

Av Pål M

Del på Facebook04.04.2002

Så vidt jeg vet, var Phantom Planets debut med Phantom Planet Is Missing (1998) noe som gikk veldig stillferdig for seg her til lands. Fem unge amerikanske menn som spiller melodiøs, gitarbasert poprock er vel strengt tatt ingen mangelvare. Phantom Planet gjør verken med forgjengeren eller The Guest noen særlige forsøk på å stikke seg ut fra denne mengden av band. Her finner du få utstikkere eller innslag som peker i noensomhelst retning av å være oppfinnsomme, kreative eller særegne.

Nok en plate som får samlebåndpreg? Ja, jeg er redd for det. Phantom Planet er fem pene, greie gutter som har laget seg et rockeband. Innimellom de to utgivelsene gjør medlemmene litt reklame- og filmjobber, eller musikkstudier og produsering. Unge er de, det får man vel ta til deres forsvar, men særlig mer enn flinke er de ikke. Det er min påstand at det ikke er en uforholdsmessig vanskelig oppgave å lage catchy poplåter uten særlig form og farge. California er låten på The Guest som tydeligst skiller seg ut, men da i å være et naturlig singelvalg, og klart den mest "sing-along"-vennlige på plata. California og de to-tre første sporene er ganske så gledelige og underholdende, men så begynner "more-is-more"-rutinen å falle inn, og den ene låten tar over for den andre. Jeg blir sittende igjen med følelsen etter mange gjennomspillinger av å ikke huske noe særlig av det jeg har hørt. Sjelløst? Tekstene gir meg i hvert fall lite, og når dertil musikken ikke hjelper meg å skille fugl fra fisk så er det vel lite igjen enn good looks og platekontrakt.

Guttene roer det hele ned innimellom med rolige perioder med kun akustisk gitar og vokal, men igjen lyder det ganske pent, og bare akkurat det. Produsentene Mitchell Froom (Crowded House, Paul McCartney) og Tchad Blake (Sheryl Crow) gjør sannsynligvis lite annet enn å få dette til å høres pent og pyntelig ut, og virker ikke særlig interesserte i å lage "noen greie" ut av dette.

Babel Fish er vel det mest nærliggende sammenligningsgrunnlaget jeg kommer på i farten, men jeg tenker da samtidig at Phantom Planet ikke stråler den samme gleden og antydningen av originalitet som de. Det er mulig at kravene fort blir unaturlig høye når man gir ut musikk i en genre der det finnes tusenvis av andre artister og band, men det får så være. Dette er ikke noe særlig å samle på. Skrur du radioen over på Phantom Planet når du er på biltur, vil du sikkert nynne litt med en stund, men når sangen er over er alt glemt.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: