cover

Monument Bineothan

Benea Reach

CD (2006) - Tabu / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal

Spor:
Ground Slayer
Inheritor
Transmitter
Purge
Pandemonium
River
Torch
Conflux
Emperor
Immaculate
Venerate
Drapery

Referanser:
Tool
Mastodon
My Dying Bride
Meshuggah
Opeth

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Aaaaarrrrghh!!!!

Eks-medlemmer fra Extol og Selfmindead boltrer seg i ny lekegrind.

Det dukker stadig opp nye bekjentskaper for tiden, og det må sies at Benea Reach ikke akkurat er det minst interessante. Dette er et flunka nytt band, og medlemslista prydes av navn man kjenner igjen fra tidligere konstellasjoner som eksempelvis Extol og Selfmindead. Christer Espevoll er sammen med trommis Marco Storm drivkraften bak musikken på deres debut, og det er ei real kraftsalve av ei skive de her presenterer.

Musikken blir beskrevet som "Mastodon-inspirerte riff avlevert med Meshuggahs kirurgiske presisjon, arrangert med Tools hardtslående og progressive tilnærmelse..." La gå, jeg vil nødig gjøre meg til kranglefant, men jeg synes skiva langt fra lever opp til de forventninger man får av å lese det som står i presseskrivet. Vel er det gjennomgående hardtslående og massivt, men den tekniske briljans bandet påstås å fremføre musikken sin med gjør det hele relativt masete og vanskelig å få tak på.

Monument Bineothan varer i drøyt 67 minutter, og materialet er fordelt over tolv spor med varighet fra tre og et halvt til over tolv minutter. Ei såpass lang skive blir fort noe vanskelig å kunne få ordentlig fatt på, og med såpass intrikat låtmateriale detter jeg på ræva av lasset omtrent halvveis uti. Grovt sett vil jeg kalle Benea Reach en krysning av My Dying Bride og Tool, men uten førstnevntes karakteristiske melodier og sirupstakter. Legg til en dose melankoli à la Opeth på noen av de roligere partiene, så vet du snart hva dette handler om.

Det finnes jo selvfølgelig enkelte høydepunkter på Monument Bineothan også, må vite! Killer-riff er det flust av, og når de fremføres såpass tight som her, er det rått å høre på. Gitarlyden er noe av det grimmeste jeg har hørt i senere tid, og med tre gitarister på laget skulle ikke det å fylle lydbildet være noe problem. Faktum er vel at ramma snart slår sprekker! Trommene har en litt My Dying Bride-aktig sound, og det kler musikken godt. Utover skiva hører man også at trommelyden tidvis endrer seg litt, men dette er som småplukk å regne...

Det som er et typisk problem hos mange andre band dukker også opp her; den slitsomme vokalisten. I dette tilfellet skrikes det mer enn i en splatterfilm, og skal man kunne beskrive det måtte det bli som en krysning av en unge med kolikk og ei trang dør! Ingen av delene låter vel egentlig særlig pent, men du blir til slutt vant til det.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Devendra Banhart - Smokey Rolls Down Thunder Canyon
PJ Harvey - Let England Shake