cover

7

Unni Wilhelmsen

CD (2010) - St. Cecilia Music / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Folk

Spor:
Revolving Door
Space Opera
Delirium Park
Pedestrian Slow
Rain From Blue Skies
Orange
Secret
Lucky
Both Sides Now
Forslag Til Drøm

Referanser:
Joni Mitchell
Hanne Hukkelberg
Jewel
Ane Brun

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Best på engelsk

Sterk stemme og solide låter, men ingen sjuer til Unni Wilhelmsen denne gangen heller.

Det begynner å nærme seg 15 år siden Unni Wilhelmsen stupte inn i norsk musikkhistorie med suksessplata To Whom It May Concern. Med sitt brannrøde hår og silkemyke stemme gav hun ansikt til en sjanger som skulle vise seg å bli en av de viktigste tradisjonene i pophistorien her til lands. For med gitaren som sin faste følgesvenn, og referansene godt plantet i amerikansk singer/songwriter-tradisjon, markerte hun starten på et ras av dyktige, norske kvinnelige låtskrivere og artister.

For Unni Wilhelmsen har veien gjennom norsk pophistorie vært lang og noe svingete. Hele syv utgivelser har hun på samvittigheten, og språkmessig har hun gått fra engelsk til norsk, og tilbake til engelsk igjen. Kritikerne har både latt seg begeistre og revet seg i håret over stilforandringen, men når Unni Wilhelmsen med sin syvende utgivelse presenterer et plateomslag prydet av seks terningøyne, er det neppe ment som en anmelderguide. På baksiden av platen finner man nemlig et syvende øye, en mulig hentydning til ironien i terningkastets tilfeldige natur.

På denne plata, som passende nok har fått tittelen, 7, er Unni Wilhelmsen tilbake i engelsk språkdrakt, noe som utvilsomt var et lurt trekk. Tekstene er vakre og smarte, og beviser hvorfor Unni Wilhelmsen gjør seg fortjent til tittelen som norsk singer/songwriter-tradisjons gudmor. Singellåta Delerium Park er et godt eksempel på hvordan hun sniker magien sin inn i musikken, med enkle ord og engasjerende historier som virker levende og ektefølte. Dessuten er det herlig å se at det fortsatt finnes artister som sverger til å la alle tekstene i sin helhet komme på trykk i plateomslaget.

På produsentsiden har Unni Wilhelmsen denne gangen fått med seg Erik Honoré og Jan Bang. De har valgt å legge seg på et lydbilde som ligger i en behagelig sone hvor tradisjonell visepop møter moderne elementer i form av lett, organisk elektronika og små jazzhentydninger. Veldig spennende er det ikke, og strengt tatt gjør ikke produksjonen noe videre for å løfte låtene til Wilhelmsen, selv om de ikke akkurat trekker dem ned heller.

Heldigvis for artisten er låtene hennes sterke nok til å bære seg selv, det er jo tross alt Unni Wilhelmsens ubestridne styrke, sammen med stemmen hennes, men man kan jo spørre seg om hva som egentlig skjer mot slutten av albumet med låta Lucky. Joda, det er minimalistisk og kanskje ikke så poppa som forventet, men med sine soul-assosiasjoner virker denne låta bare helt malplassert, og smaker litt surt av liksom-trendy 90-tallsvibrasjoner.

Etter denne lille nedturen, følger en tribute til sjangerens ukronede dronning, Joni Mitchell. Her ligger mye til rette for et høyt fall, for når man våger seg ut på en cover av Both Sides Now, bør man virkelig ha noe å komme med. Til alt hell kommer Unni Wilhelmsen fra dette stuntet med æren i behold. Hun synger vakkert, og fremstår som ærlig og naken. Men igjen er det produksjonen som gjør at denne låta ikke blir en innertier. Kjedelig og foutsigbart. Skal man først begi seg inn på en cover bør man helst tilføre en dråpe originalitet, men her virker det som om man har valgt å gå for det trygge. Ingen skam det, men stående applaus blir det heller ikke.

Albumet rundes av med den eneste låta på norsk som kom gjennom nåløyet denne gangen, Forslag til drøm. Et prakteksempel på lydbildet som har preget plata som helhet. Det låter småknitrete, organisk og minimalistisk av dempede pianotoner og lett gitarklimpring, med Unni Wilhelmsens stemme og sterke fomidlingsevne som definitive høydepunkt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sigur Rós - Takk

(EMI Virgin)

Vår anmelder er naiv nok til nok en gang å la seg affektere/lure av eterisk islandsk svevestøy. Heldigvis.

Flere:

Two Gallants - What the Toll Tells
Sade - Lovers Live