cover

The Body, the Blood, the Machine

The Thermals

CD (2006) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Alternativ / Poppunk / Post-grunge

Spor:
Here's Your Future
I Might Need you to Kill
An Ear for Baby
A Pillar of Salt
Returning to the Fold
Test Pattern
St. Rosa and the Swallows
Back to the Sea
Power Doesn't Run on Nothing
I Hold the Sound

Referanser:
Mudhoney
Ramones
Pavement
Guided By Voices
Beat Happening
Nirvana

Vis flere data

Se også:
More Parts Per Million - The Thermals (2003)
Fuckin A - The Thermals (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Attention, Escapists!

Moses førte Guds utvalgte folk ut av til Egypt. Men til USA?

Innen musikk fins det ingen enkel sammenheng mellom kvalitet og gjenkjennelse. Ta Dance with a Stranger. Enkle å stadfeste. Umulig å høre på. Eller Billy Corgan, for et mer samtidig eksempel. Nå er det heldigvis stille fra den kanten om dagen, siden Corgan synes mindre opptatt av å drite utilgivelig musikk ut av gitaren sin, og mer opptatt av å skrive poesi som til sammenlikning får Chester Benningham til å fremstå som mulig nobelpriskandidat. Kort sagt; det er ikke alltid av det gode å ha et særegent sound.

Med The Thermals er det heldigvis annerledes. Duoen fra Portland, Oregon, som fram til 2005 var en trio, da Jordan Hudson la fra seg stikkene til fordel for M. Ward (nå er man atter en gang en trio, med Lorin Colemans inntreden etter endt innspilling av The Body, the Blood, the Machine. journ.komm), er høyst gjenkjennelige på The Body, men på en atskillig mer likandes måte. Bandet bukter og vender seg som var de Midgardsormen i et hav av etsende syre, drar heseblesende temposkifter, og knytter alt sammen med Hutch Harris' karakteristiske og koleriske slagordssnerring pluss en helstakkato rytmeseksjon - alt på skinnende vis. The Thermals er således en av de heller få rock acts som jeg kan si at jeg liker. De er coole, i en slags Velvet Underground-ish forståelse av ordet, bare uten NYC-attityd men med desto mer Portland indie feel, som et Guided by Voices paret med The Melvins, og produsert av Fugazi.

Sistnevnte er ikke like søkt som du vil ha det til. Bak spakene har de denne gang hyret inn Fugazi-trommis Brendan Canty på bekostning av Death Cabs Chris Walla, og latt det stå til. Riktignok er det ikke et hav av forskjell fra lydbildet på Fuckin’ A; skiva låter som nevnt umiskjennelig thermalsk ut, men roteloftet fra debuten More Parts Per Million har i alle fall blitt bare ytterligere ryddet opp på. Gulvene er vasket, de knuste rutene erstattet med nye, og ut gikk haugene med skrap og nedpissede ulltepper, til alt som før måtte finnes av lo-fi nå framstår som tja, vel, indie punkrock, i mangel av et bedre forslag, med gode porsjoner grønsj kastet inn.

Hva mer er, de har gitt ut et tilnærmet konseptalbum. Jeg skjønner at du rygger, for de færreste konseptalbum er noe man ikke har lyst å ta i, langt mindre høre på, men bli litt lenger. Tema her er nemlig noe så trivelig som en framtid dominert av amerikanske kristenfascister, og selv om dette går som en rød tråd gjennom skiva, blir skiva verken som helhet eller i sine enkeltspor plagsomt pretensiøs. Ankepunktet er kanskje heller at Harris knyttnevepolitiske budskaper ikke bestandig blir like sofistikerte, men heller hamres inn med slegge som i Power Doesn't Run on Nothing. I det store og hele kommer de seg likevel tørrskodd i land, som med I Might Need You to Kill ("I might need you to hack, and cover the tracks so we can hide, if they sight us still I might need you to kill"), et huggende, ominiøst og repetetivt to og et halvt minutt langt varselrop som leser som en blanding av George Orwell og Mudhoney. Hvilket er en gjennomgripende følelse ved dette albumet; religion, politikk og fremtidspessimisme fråder i ei gryte som passes av så ulike aktører som Jehovas Vitne, Orwell, Kurt Cobain, Moses og George Bush, mens Harris og Kathy Foster prøver å finne veien ut av Egypt.

The Body... klokker inn på 35 minutter, og det er akkurat passe for et album som dette. Slitsomt, heseblesende, tidvis for mye, tidvis for lite, men likevel potent og i siste instans interessevekkende. Her er ikke fantastiske rysare som How We Know eller No Culture Icons, til gjengjeld er det et gjennomarbeidet og velfungerende album, med nok edge, dristighet og vilje til å kunne holdes opp som deres beste album hittil. Og dessuten, bookleten er jo så fin som helst. Artwork av den gamle skolen, rett og slett. Viktig, det òg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Feet Music

(Jazzland Rec.)

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere:

Gerd og Otto - Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948
Bonnie Prince Billy - Master & Everyone