Keep it Like a Secret

Built to Spill

CD (1999) - City Slang / WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Built to Last

Built to Spill ser ikke ut til å ha en eneste plan om å slutte med å lage fengende, vridde og utrolig bra popmelodier.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook03.12.2000

Fra Boise, Idaho kommer Built to Spill, som ikke ser ut til å ha en eneste plan om å slutte med å lage fengende, vridde og utrolig bra popmelodier ikledd bass/gitar/trommer-uniformen.
Anført av Doug Martsch, med bakgrunn fra blant andre Halo of Benders og tidvis glimrende Treepeople (nå Stuntman), har de fire utgivelser bak seg siden 1992. De bør alle være kjent for venner av amerikansk velklang. Det er vanskelig å tenke seg en plate som kan måle seg med den ambisiøse Perfect From Now On (1996) med sine 8-10 minutters lange psykedeliske, proginspirerte poplåter, men trioen viser nok en gang evnen til å overbevise, og om mulig overgå sine tidligere bragder.

De har tatt seg god tid til denne oppfølgeren, og stiller for første gang med samme besetning i to utgivelser på rad, noe som kanskje er grunnen til at de høres mer fokusert ut enn noensinne. Låtene er kortere og mer intense, og det som var av rufsete skrangling har blitt erstattet av et strammere sound og større presisjon, uten at de mister sin umiskjennelige sjarm og lekenhet.

Denne gangen er det tilbake til trioformatet i ordets rette forstand. Borte er de orkestrale arrangementene og lange gitarsoloene, og tilbake står noe så kjedelig som en ordinær rocketrio. Likevel er det nesten så man kan høre Billy Corgans uttalelse om "gitarrockens død" falle på steingrunnen sin. Built to Spill viser med en overlegenhet få - om ingen andre forunt, at det stadig er mulig å gå nye veier med gamle instrumenter. Eller i det minste å stjele gamle ideer på nye, raffinerte måter.

Melodiene er fengende uten å være direkte nynnbare, mer på en hypnotisk og suggererende måte. Martsch holder på sin sedvanlig søvnige og karakteristiske lyse stemme, som lar tekstene sno seg rundt oss uten å tråkke i de vante klisjeene. Tidvis feier de all konkurranse om rocketronen til side, som i Else, You Were Right og Carry the Zero der Brian Wilson og Neil Young møter hverandre i perfekt disharmoni. Built to Spill kan dra en slentrende melodi, stoppe opp, vende til noe som kunne blitt et fengende refreng, før de setter kursen mot himmelen på en sky av gitarer, mens vi som lyttere sitter utfintet tilbake. Tradisjonell låtstruktur har aldri kjennetegnet bandet, i stedet får medlemmene konstruere og dekonstruere i noe som tidvis kan høres ut som en tilfeldig jamsession, men som likevel hele tiden bærer preg av å være planlagt. På Keep It Like a Secret er jampreget strammet til, og melodiene slipper mer frem i lyset.

Det er vanskelig å finne store ankepunkter ved denne utgivelsen, men et par litt uinspirerte øyeblikk hindrer såvidt toppkarakteren. Det forhindrer ikke at da mektige Broken Chairs toner ut, så setter vi jammen på en gang til, og spør: Hvor ofte er det man blir betatt av en plate fra første stund, og den bare fortsetter å vokse? Det er mulig svakheter vil avdekke seg etterhvert, men så lenge man kan legge Perfect From Now On bak seg en liten stund, så er det et særdeles godt utgangspunkt.

Denne utgivelsen inneholder nok til å gjøre Built to Spill til pophelter, men det er nesten så den burde beholdes som en liten hemmelighet, som vi få kan trykke lykkelig mot vårt bryst.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: