Genre:
Rock
Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Americana / Akustisk blues
Spor:
Transfiguration #1
Vincent o'Brien
Sad, Sad Song
A Voice at the End of the Line
Duet For Guitars #3
Outta My Head
Involuntary
Helicopter
Poor Boy, Minor Key
Fool Says
Get to the Table On Time
Undertaker
Dead Man
Let's Dance
Transfiguration #2
Referanser:
Sparklehorse
John Fahey
Elliott Smith
Howe Gelb
Bright Eyes
Tom Waits
Se også:
End of Amnesia - M. Ward (2001)
Transistor Radio - M. Ward (2005)
Post-War - M. Ward (2006)
Hold Time - M. Ward (2009)
Mellom liv og død
Smertefulle gitarer, seriøst måneskinn, døde menn som aldri gråter og menn som alltid drikker.
Del på Facebook20.05.2003
M. Ward opptrådte nylig som oppvarming for Yo La Tengo på Rockefeller i Oslo, og markerte seg der som tidenes mest lavmælte artist. Han startet med å hviske til publikum, og skrudde stemmevolumet gradvis ned mot det uhørbare. Men det var bare når han snakket, som om han fokuserte fullt ut på fremføringen og sparte krefter til sin besatte gitarspilling. Han imponerte i hvert fall meg den kvelden, ikke minst med en overraskende nedstrippet versjon av David Bowies Let's Dance - introdusert som "a very, very old english lovesong".
Den er heldigvis også inkludert på hans tredje album, Transfiguration of Vincent, oppfølgeren til nydelige End of Amnesia (2001). Let's Dance ribbes fritt for Bowies kjølige 80-talls distanse, og fremstår i sin pure form med teksten i sentrum som en sår, lengtende folkvise av Dylansk kaliber.
Resten av låtene er Wards egne, og denne gangen har han fått med et knippe størrelser innen den alternative scenen til å hjelpe seg; Adam Selzer (Norfolk & Western, The Graves, Tracker), saloon-pianist Howe Gelb, Cat Powergirl Chan Marshall og bandet Old Joe Clarks er noen av de som har droppet innom loftet i hans nye hjemby Portland, der innspillingen har foregått.
De av dere som verdsatte hans forrige prestasjon vil ikke ha særlig grunn til å skygge unna denne gangen heller. M. Ward er fortsatt synonymt med elegiske folkviser, et varmt og detaljrikt analogt lydbilde, eminent fingerplukkende Fahey/bluesbasert-gitarspill og et variert sett av fengende popmelankoli, rustne instrumentaler og skjeve blues/folkballader.
Minnegudstjenesten etter John Fahey i Oregon og George Winstons musikalske fremføringer der var visstnok en direkte inspirasjon til denne platen, og Faheys skygge er direkte tilstedværende på instrumentalen Duet For Guitars #3. Men Ward viser generell stor honnør til gitarmesteren platen gjennom - en av Faheys store plater er forøvrig The Transfiguration of Blind Joe Death. Liv og død er ellers en gjennomgående tematikk her (Undertaker, Dead Man), også i persongalleriet. End of Amnesia sluttet med o'Brien/ o'Brien's Nocturne mens vi nå møter Vincent o'Brien. Her smelter Tom Waits sammen med Grandaddy i minneverdige tekstlinjer som: "He only drinks when he's sad, but he's sad all the time, so he drinks the whole night through, he drinks in the daytime too..."
Ward viser som vanlig bra spennvidde med en vokal som går fra rusten Dylan-rasping til myk Elliott Smith-falsett, gjerne i samme låt, og en evne til å gripe over det beste amerikansk musikkhistorie har å by på - just som læremesteren selv.
Ward har igjen levert en plate som er solid tvers igjennom.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp