Samsa'ra

Paal Nilssen-Love & Bjørnar Andresen & Bugge Wesseltoft

CD (2003) - Jazzland Rec. / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vakkert, stille og rolig

Klangfullt møte overskrider generasjonskløfter i norsk jazz.

Av Carl Kristian Johansen

Del på Facebook03.01.2004

Samsa'ra betegner i indisk religionsfilosofi verden vi lever i, altså den materialistiske verden, i motsetning til nirvana. Det er i denne menneskene befinner seg, og det inkluderer også Bjørnar Andresen, bass, Bugge Wesseltoft, tangenter, og Paal Nilssen-Love, perkusjon. Selv om disse tre kanskje gjør et forsøk på bygge en bro mellom det himmelske og jordiske med denne platen, lykkes de primært med å forene tre generasjoner norske jazzmusikere i ett uttrykk.

Bjørnar Andresen har vært virksom siden slutten av sekstitallet som improvisasjonsmusiker, og plater som Plastic Sun og Min Bul, begge fra 1970, er tidlig dokumentasjon på hans øvelser med Svein Finnerud og Terje Rypdal. Wesseltoft katapulterte inn på den norske scenen på begynnelsen av 90-tallet og har etablert seg med Jazzland Records og New Conception of Jazz som den fremste leverandøren av jazz fusjonert med moderne elektroniske rytmer i Norge. Paal Nilssen-Love dukket opp ikke lenge etter Wesseltoft, og har siden markert seg i sammenhenger som spenner fra Wunderkammer til Element, Atomic og Kornstad Trio, for å nevne noen.

På mange måter er det også et såkalt stjernemøte, denne troikaen har høstet offentlig anerkjennelse for sine aktiviteter i en årrekke. Samtidig gir Samsa'ra den yngre garde en mulighet til å bli bedre kjent med Bjørnar Andresen. I Samsa'ra viderefører han en stil som skiller seg vesentlig fra eksempelvis Per Zanussi, Mats Eilertsen og Ingebrigt Håker Flaten. Med sin bruk av pedaler og elektroniske bokser, et mye lavere tempo og utstrakte bruk av bue søker Andresen et mer kontemplativt, introspektivt og malerisk landskap. Jeg vil si at dette setter mye av premissene for denne platen også. Både Wesseltoft og Nilssen-Love vandrer mye rundt lydene til Andresen, som kan variere fra dype og rungende bassganger, til ambiente og brede lyder, og elektronisk manipulerte lyder som bringer assosiasjoner til gurglende vann eller noe lignende.

Wesseltoft er nok den som mest uvant med dette formatet. I New Conception of Jazz er han vant til å bygge låter mot crescendoer, krydre tunge beats med korte melodiøse pianolinjer, eller droppe nydelige impresjonistiske toner inn i et allerede drivende komp. I denne settingen er kravene litt annerledes, kanskje ikke så veldig mye, men her finnes det ingen låter eller melodier å forholde seg til. Wesseltoft matcher allikevel Andresen i det klangsøkende aspektet, og ikke minst A Quiet Place, That May Be, og åpningsporet Without Excuse er gode eksempler på at det fungerer veldig bra. Andresen og Wesseltoft kombinerer bass og piano på en vakker måte, og Nilssen-Love driver rundt på sitt trommesett på disse låtene og er antagelig innom alle elementer på sitt trommesett uten å markere sin tilstedeværelse for kraftig på noe tidspunkt.

Samsa'ra er en vakker plate, og selv om den er bygget på et fritt improviserende fundament blir den aldri så frigjort at man ikke kan finne ro, fred og behag i sporene. Samtidig er den interessant i den forstand at lydbildet er rikt på detaljer og klanger. Wesseltofts bruk av keyboard på That May Be gjør at man kan relatere denne musikken til Supersilent, og kanskje Close Erase, men Samsa'ra gjør ingen forsøk på å strebe etter det høylytte eller voldsomme. Et vellykket sprang over generasjonene er et faktum, og at den befinner seg i den materielle verden er det heller ingen tvil om.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: