cover

It's Alright

Good Time Charlie

CD (2005) Bare Bra Musikk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
New Orleans blues / Rock'n'Roll / Swamp blues / Rhythm & blues

Spor:
It's Alright
Lucky man
The Way You Do
Stop What You're Doing
Cha-Dooky-Doo
You Must Have Been a Beautiful Baby
Deep Trouble
I'm Not a Fool Anymore
The Revenge of the Kebab
Nosy Ways
Upside Down
Kingsize
I Don't Care
Easy Street
There's Another Place I Can't Go

Referanser:
Slim Harpo
Smiley Lewis
Lee Dorsey
Earl King
The Neville Brothers
The Fabulous Thunderbirds
Long John Hunter

Vis flere data

Se også:
Mojo Energy - Good Time Charlie (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Good time music

Norges beste bluesband? Mye taler for det med denne herlige utgivelsen.

Good Time Charlie har i 20 år forfulgt sin visjon om å glede omgivelsene med ekte, mektig og drektig blues. Blues for å glede må da være en selvmotsigelse, sier du kanskje? På ingen måte. GTC vet at bluesmannen "ler for ikke å gråte", som det heter i presseskrivet, og du kan jo like gjerne ha det morsomt på veien nedover. Apropos veien; få bluesband har vel reist mer rundt i landet og underholdt folk på kneiper, samfunnshus og andre steder med scene enn GTC. Likevel er dette bare plate nummer 3 fra bandet. De to første må sies å være klassikere i norsk blues, og det er bare å føye It's Alright inn i rekka - for dette er en påle av en kontemporær bluesplate.

Dagens tapning av Good Time Charlie er en blanding av gammelt og nytt. Arle Hjelmeland på vokal og munnspill har vært med fra starten, mens den fantastiske blues-trommisen (Norges beste?) Per Fredriksen kom med i 1991. Ungkarene i bandet er Steinar Karlsen på gitar og bassist Øystein Lydvo, begge med fortid fra Hot Little Mama. Det kule med GTC er at selv om det definitivt er et bluesband, så har denne godteposen av en plate en spennvidde langt utover bluesens tradisjonelle 12 takter. Bandet reiser over hele det amerikanske kontinentet og plukker det beste fra Texas-blues, sump-pop, jump, rock'n roll, swing, soul og R&B. Noen av låtene er obskure covere du neppe har hørt før, mens andre er originaler som står seg svært godt mot disse. Humoristiske tekster - vi snakker tross alt om en Good Time Charlie - gir også pluss i boka. Alt takles med innlevelse og grovkornet musikalsk ekspertise.

Dette bukkerittet begynner med tittelsporet, en småfunky sak fra Ike Turners bag. Man hører umiddelbart alle tegn på kvalitet - stram, minimalistisk spilling, vintage lyd, en sanger som vil noe med låtene og et dødelig samspilt band. Jeg har aldri hørt Hjelmeland synge bedre, men det er før låt nummer to, selvlagde Lucky Man, hopper ut av høyttalerne og tar nakkegrep. For en gulvfyller!! Karlsen legger ned møkkete rytmegitar, mens Hjelmeland synger som besatt om dama som ikke får dra. Så følger underkjente Jimmy Nolans mollstemte The Way You Do, som Karlsen gjør til en tour de force i økonomisk gitarspilling.

Valget av Art Nevilles Cha-Cooky-Doo viser at dette er et band som ikke er redd for å spille det de selv synes er fett, så får folk kalle det hva de vil. Det samme kan vel sies om valget av Johnny Mercers You Must Have Been a Beautiful Baby, som her blir en tøff rocker. Deep Trouble er en humoristisk Texas shuffle med dryppende fet gitar og tøft munnspill. Så skifter Hjelmeland totalt ham og blir soulcrooner i sump-pop låta I'm Not a Fool Anymore. Det er rett og slett fascinerende med hvilken selvfølgelighet bandet takler enhver sjanger og gjør den til sin egen.

Karlsen har plata gjennom rollen som krydder som han bekler det meget forskjellige låtmaterialet med. I instrumentalen Revenge of the Kebab, slippes alle hemninger, og Karlsen får viser hvor komplett han behersker Pee Wee Crayton, BB King, Pete Lewis og Johnny Guitar Watsons spill. Her går det unna i svingene, akkurat som det kan gjøre med en dårlig kebab som bjeffer i magen på vei hjem ei lørdagsnatt.

Upside Down og Kingsize er raske stompere som glir over i Long John Hunters absolutt nydelige I Don't Care, der Hjelmeland igjen viser hvilken kapasitet han har som sanger. Og la oss med det avslutte og summere opp. Det er slik at et virkelig godt bluesband alltid må bestå av sterke musikere på alle plasser. Og det gjør GTC i rikt monn. Dette er lyden av et band som virkelig forstår sjangeren og som vil noe med det de gjør, utover å drikke øl og kline i pausene i spillejobbene. Men for at det skal bli virkelig stort format fra et bluesband, må man etter min mening ha en god sanger. Her sliter de fleste hvite utøvere, både i Norge og internasjonalt. Men Hjelmeland trer her frem som Norges beste formidler av blues og løfter dermed denne utgivelsen til høy internasjonal klasse.

Og ingen anmeldelse kan være komplett uten å nevne den fantastiske lyden. Organisk gromlyd over hele linja, slik det bare kan bli fra et band som står i samme rom med mikker rundt seg og ikke annet å lene seg på enn hverandre og egen dyktighet. Yngve Sætre fortjener en stor klapp på skuldra for ypperlig ratting av lyd.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Green Day - American Idiot

(Reprise)

Alt i alt et vellykka punkeksperiment fra et evigungt, men samtidig modent band.

Flere:

Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire
Diverse artister - Song of America