cover

Carried to Dust

Calexico

CD (2008) - Quarterstick / City Slang / Bonnier Amigo / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Ørkenrock / Folk / Mariachi / Tex-Mex / Countryrock

Spor:
Victor Jara's Hands
Two Silver Trees
The News About William
Sarabande in Pencil Form
Writer's Minor Holiday
Man Made Lake
Inspiración
House of Valparaiso
Slowness
Bend to the Road
El Gatillo (Trigger Revisited)
Fractured Air (Tornado Watch)
Falling From Sleeves
Red Blooms
Contention City

Referanser:
Giant Sand
Iron & Wine
Brokeback
Friends of Dean Martinez

Vis flere data

Se også:
Travelall - Calexico (2000)
Even My Sure Things Fall Through - Calexico (2001)
Feast of Wire - Calexico (2003)
Feast of Wire - Calexico (2003)
In the Reins - Iron & Wine & Calexico (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Finstemt ørkenstøv

Nok en bit av det store puslespillet som til slutt vil danne et komplett kart over Sonoraørkenen.

Calexicos forhistorie er som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Burns og Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og også en viss distanse til mytene, er noe av suksessformelen til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, og det har vist seg at uttrykket her skulle bli en målestokk for senere utgivelser.

De har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som et høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried to Dust nettopp skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried to Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.

De benytter seg av mange velkjente virkemidler her. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander - hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av og finslipe. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western... alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret - og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.

Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige Red Blooms, satt til Russland).

Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. "I'll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me" heter det i mørke Man Made Lake. Det er fra her, spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam i House of Valparaiso er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. Slowness er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: "Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways" (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: "Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate's Pass (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På Fractured Air (Tornado Watch) blir naturen vred, "from the delta to the plains", i det som er tre minutter klassisk Calexico.

Det er mange bra låter her. Jeg vil trekke frem et par til: Bend to the Road er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. El Gatillo (Trigger Revisitied) er et nikk tilbake til The Black Light, her omformet til å la oss ta del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende Contention City er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk - her med Douglas McCombs fra Tortoise på gitar.

Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdiglagt. I det er Carried to Dust en helt sentral brikke.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Haust - Powers Of Horror

(Fysisk Format)

Jeg vet ikke hvem som stjal kosebamsene til denne gjengen da de var små, men frustrasjonen det ledet til gjør at de fortjener medaljer.

Flere:

Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø
Magnolia Electric Co. - Josephine