cover

Basement Apes

Gluecifer

CD (2002) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Scandinavian rock

Spor:
Reversed
Brutus
Losing End
Easy Living
Little Man
Not Enough for You
Round and Round
Black Book Lodge
It Won't Be
Shotgun Seat
Powertools and Piss
I Saw the Stones Move

Referanser:
New Bomb Turks
Nine Pound Hammer
The Barracudas
MC5
The Adverts
The Who
Thin Lizzy
Cheap Trick
The Sonics
The Stooges
Kiss

Vis flere data

Se også:
Reversed EP - Gluecifer (2002)
Automatic Thrill - Gluecifer (2004)
Automatic Thrill - Gluecifer (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Overgår Tender is the Savage.

Bredbent rawk smekkfull av testosteron. Gluecifer - The Kings of Rock - er endelig tilbake!!

The Kings of Rock er endelig tilbake, og med Basement Apes er Gluecifer klare for å erobre verden. Etter mye bråk og tumulter med sine tidligere plateselskap (White Jazz og Sub Pop), er det Sony som har sikret seg guttas gyldne underskrifter, og det blir spennende å se om de lykkes med å nå ut til massene denne gangen.

Basement Apes er resultatet av et drøyt års knallharde forberedelser med låtskriving, livespillinger og studioopptak. Tilbake er et dusin sterke og varierte låter (til Gluecifer å være), hovedsakelig innspilt på landet, i undertøyet, og med kuer som eneste publikum. Det er en vanskelig jobb å følge opp og overgå den fantastiske Tender is the Savage fra 2000, men Gluecifer klarer dette, og i tillegg fornyer de seg i prosessen.

Den konservative fanskaren trenger ikke bekymre seg; platas åpningskutt Reversed er klassisk Gluecifer med hissige gitarer, en snerrende og arrogant Biff Malibu på vokal, og tungt driv fra bass og trommer. Dette er rawk på sitt aller mest bredbente, med testosteronen rennende i strie strømmer. Synes likevel å høre en viss garasjerock-innflytelse, noe som bare gjør låta enda fetere.

Bare for å bevise at det ikke er noe tull, går gutta enda mer til sine røtter på låt nummer to, Brutus. Dette er så nær en perfekt åpning det er mulig å komme, hadde det fortsatt i samme tempo ville bandet trolig ha trengt blodtilførsel før tredjelåta var over. Dette er perfekt vorspiel-musikk, en kald Aass i den ene hånda, mens den andre slår hull i lufta. Biff låter veldig amerikansk på Brutus, minner endel om det beste fra New Bomb Turks og Nine Pound Hammer, med mer enn et snev av MC5.

Helt forståelig at man må puste ut litt etter dette, og den første av tre (ja, du leste riktig) rolige låter følger så. Jeg vil ikke bruke ordet ballade, ihvertfall ikke om Losing End, det minner meg faktisk mest om the Barracudas rundt deres Mean Time-periode (1983), og jeg synes å høre mye av Jeremy Gluck i Biff Malibus vokal her. Vi snakker om musikk med klare referanser til sekstitallet, og mod-perioden. Tydelig at Gluecifer har kvittet seg med sitt gamle slagord Fuck the mods. Dette er faktisk en nydelig poplåt!

Easy Living er platas første singel, og det er lett å skjønne hvorfor. En fengende, men likevel annerledes låt, med Biff Malibu nesten religiøst messende, før vi på refrenget tydelig merker det er Gluecifer. En krypende godlåt, som blir bedre for hver gjennomhøring. Den følsomme vokalen fortsetter på Little Man, en mørk og meget dyster låt. Den får meg umiddelbart til å tenke på Gary Gilmore's Eyes, the Adverts gamle punk-klassiker, selv om Little Man nok er enda mer pessimistisk i sitt uttrykk.

Mer rock på Not Enough for You, typisk Gluecifer-boogie med refrengkoring og gitarsolo på plass. En artig og frisk partylåt, som sikkert er råtøff live. På plata fungerer den mer som et hvileskjær, men et kraftfullt sådan.

Nok en overraskende låt er Round and Round, en hyllest til rocken og popen fra syttitallet. Jeg tenker da blant annet på band som The Who, Thin Lizzy og Cheap Trick. Tror til og med at jeg hører en akustisk gitar her. Ikke det at man skal legge alt for mye analyse i tekstene til Gluecifer, men når Biff synger "all we ever hear, is the same old sound", er jeg faktisk ikke sikker på om han er ironisk.

Black Book Lodge, om en student som ble mer interessert i svartebøker enn i skolebøker, er en live-favoritt fra 2001. Dette er Gluecifer slik vi er vant til at de låter, rett i trynet rock med fet lyd. Et av platas mange høydepunkter. Samtidig med Black Book Lodge begynte de også å spille neste låt live i 2001, og It Won't Be er kanskje Gluecifers første forsøk på balladeformatet. Synes faktisk det er vellykket, og på en tolv-spors CD er det veldig ok med litt variasjon fra one-two-three-four standarden. Bare det ikke blir for følsomt, det holder med tre slike. Synes jeg hører mer enn litt Kiss her, særlig i gitarene.

Litt mer blues- og garasje-inspirert blir det i Shotgun Seat, en kompakt låt på snaue to og et halvt minutt, med skikkelig garasjeorgel. Dette er rock i løypa til Sonics og Stooges, og minner litt om det Nomads gjør i dag. Biff Malibu har en vokal som virker skapt for den røffe garasjesounden. Mer heavyrock i Powertools and Piss, dette er rølpete tungrock fra det dype syttitall, det oser Kiss og Detroit fra det her. Gluecifer gjør det som vanlig på sin måte, seigt og rått, og vokalen til Biff Malibu kommer virkelig til sin rett.

I Saw the Stones Move avslutter plata på en glimrende måte. En låt som ikke hadde virket feil på Woodstock, med klare referanser til The Who fra Who's Next-tiden, og særlig Danny Youngs trommer gjør savnet av Keith Moon litt mindre.

Basement Apes representerer det neste steget for Gluecifer, og det blir moro å følge fortsettelsen. Vi bør føle oss stolte over at et av verdens beste rockeband kommer fra Norge, så får vi se om de lykkes i å bli profeter, også i eget land.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Terje Isungset - Middle of Mist

(NOR-CD)

Det finnes knapt grenser for kreativiteten til perkusjonisten Isungset.

Flere:

Beach House - Beach House
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala