Arclight

Silverbullit

CD (2004) - NEG / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Thieves Like Us

Silverbullit er et band som etter hvert har blitt svært stilsikkert, og har med Arclight gitt ut en mørk og majestetisk skive.

Av Øyvind Rones

Del på Facebook08.01.2005

Sveriges musikkhovedstad Gøteborg har hatt Silverbullit liggende som en ganske godt bevart hemmelighet en stund nå. Et stykke unna andre storheter fra byen har de i ro og mak funnet seg plass på et kart der man tydelig kan høre spor av Joy Division, Suicide, Spacemen 3 og New Order.

Arclight er Silverbullits tredje skive, på forhånd har vi fått singelen Run, som også er åpningssporet her. Allerede fra første sekund er det ingen som helst tvil om at Joy Division er en sentral inspirasjonskilde. Men i motsetning til andre lignende fornyere, slik som for eksempel Interpol og The Post, har Silverbullit valgt en litt annen retning. Joy Division høres fremdeles som et slags fundament i musikken, men Silverbullit har stoppet andre steder på veien til sitt eget sound. At Bobby Gillespie og brødrene Reid er kjente navn for disse gutta, er ganske sikkert. The Jesus and Mary Chain og til og med senere utgivelser av Primal Scream er nemlig andre man uten problemer kan høre spor av her. Silverbullit plukker og forsyner seg der det passer dem med andre ord, og det har ført til et svært stilsikkert band som for det meste vet å kontrollere hvordan dette skal gjøres. Arclight er nesten på grensen til plagsomt gjennomført på denne måten.

Når det gjelder vokalen til Simon Ohlsson, har den trekk som alene gjør den litt vinglende, uten å være direkte dårlig. Ohlsson minner om både Ian Curtis og Alan Vega, noe som ikke nødvendigvis utgjør en god stemme på egenhånd. Det gjør på ingen måte noe negativt utslag på Silverbullit, tvert om faktisk. Den blir raskt en del av uttrykket og en del av motsetningsforholdene vi møter på Arclight. Skeive synthlinjer kombineres med mørke stødige bassriff som støtter opp rundt Ohlsson hele veien. Litt på samme måte som det var for nevnte Ian Curtis og Alan Vega, og til og med Robert Smith.

Vi har med et band å gjøre som på ingen som helst måte er redd for å bruke synthen. Men selv om du skulle ha en tendens til å trekke deg litt tilbake av lyden av en synthesizer, behøver du ikke å utelukke Silverbullit. I motsetning til mange (flere og flere) svenske band, synes jeg de gjør det på solid vis. Som på Blood, et av platas mange høydepunkt. Introen her får meg øyeblikkelig til å tenke tilbake til Depeche Mode på midten av åttitallet. Et inntrykk som skal vise seg å bli værende som en skygge gjennom hele låta. Blood er rett og slett blitt en av mine desiderte favoritter i musikkåret 2004, og det ser ikke ut som Arclight som helhet kommer til å være helt ukjent på en slik oppsummering heller.

Silverbullit har opparbeidet seg en sterk evne til å kombinere lyrisk eleganse med musikalsk stilsikkerhet og kontroll. På Citizen Bird virket det som de fremdeles var litt i startfasen når det gjaldt å finne sin egen sound. På Arclight har de nok gjort innholdet og referanselisten en del mindre i omfang, selv om det til tider kan være et godt stykke mellom navn som Depeche Mode og The Jesus and Mary Chain. Det må heller ikke utelates at de har gjort en sterk cover med sin versjon av Buddy, som opprinnelig ble gjort av Snapper [band fra New Zealand med blant andre Petter Gutteridge fra The Clean og The Chills, red.anm].

CloudWay gjør at jeg straks begynner å tenke tilbake til de mange majestetiske øyeblikkene My Bloody Valentine gav oss; rungende vokalharmonier slik vi kjenner fra Isn't Anything og Loveless runger nesten like majestetisk når de slår til her.
Måten den roligere låta Kite setter i gang på kan gjøre at det høres ut som et forsøk på å lage sirkusmusikk, og det sprellet er den første og den eneste gangen jeg rynker litt på nesa. Grunnen til dette er nok mest at det blir litt for fremtredende i forhold til det andre vi får levert her, og den stikker seg på den måten litt for mye ut. Etter hvert merker man det ikke så mye som i begynnelsen, så ingen større skade er gjort. Call It In stikker seg også ut som en av de mer neddempede låtene. Her begir de seg inn på et ganske lettere musikalsk område, og gir på den måten litt pusterom på en skive som ellers holder et jevnt og intenst nivå.

Arclight avslutter med en monumental og storslått låt i stadionformat i form av I Promise You, og hvilken konsertavslutter denne låta må være! Jeg kan forestille meg et ekstatisk publikum i total lammelse som de uten problemer og med fordel kan dra ut i det uendelige. Og når bandet i tillegg har levert knallåter som for eksempel Blood, Run og Seconds, er det helt klart at Silverbullit har mye å tilby tilhengere av det som startet i Madchester for noe over 20 år siden. Arclight er også en skive som nok en gang understreker betydningen av hva som ble startet den gangen. At Silverbullit så langt har vært undervurdert, hersker det ingen tvil om. De gir en stakkars musikknerd vann i munnen bare med tanken på alle referansene man får lagt på sølvfat, og i tillegg er de innovative nok til å gjøre det lånte til sitt eget.

Arclight er en mektig og mørk skive som viser sin respekt til det som har vært samtidig som de gjør det helt klart at de gjerne vil bli nevnt i sammenheng med nevnte band uten at de fremstår som plagiater av dem. At de til tider kan tråkke litt nær streken, blir raskt tilgitt når de leverer så mange sterke låter som til sammen utgjør denne bautaen av en plate.

Kort sagt, hvis du ikke allerede har gjort det, få fingeren ut og få Silverbullit ut av Gøteborg og inn i stereoen din. Nå!

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: